Nå kaster jeg ut kona!

Denne bloggen ble først publisert på blogging.no i 2007. To år seinere kan vi slå fast at ikke mye har endret seg! Håpene om en mer rettferdig holdning til pappa som omsorgsperson, ble med bare håpene...:

Heisan! Jeg heter Kåre. Jeg orker ikke være gift mer, så nå har jeg kastet ut kona, og sitter her med ungene. De skal bo hos meg! Moren skal heretter kun få se dem et minimum av tiden, eller helst ikke i det hele tatt! Det er jeg som er best egnet til å ha daglig omsorg. Hun får heller ikke hente dem i barnehagen eller på SFO. Familiekontor, trygdekontor, barnevern og rettsvesen - hjelp meg!

Far som kaster ut mor
En kjent historie? Neppe. Men om Kåre het Kari, hva da? Da er disse korte linjene en ganske dagligdags beskrivelse. Ganske normalt i hele Norge.Gjennom denne bloggen håper jeg å nå erfaringene fra de få, om noen, "kårene" her i landet. De som kjenner til hva som skjedde når et samlivsbrudd var unormalt. Dvs at det var far som kastet ut mor, og krevde all rett på sin side. De siste dagers offentlige debatt i Norge har blant annet dreiet rundt samlivsbrudd med fatale konsekvenser. VG kjører en reportasjeserie om voldelige menn, og hvordan kvinner skal få hjelp til å bryte ut av et forhold. Dette er med å på å vanskeliggjøre fedres muligheter til å vinne frem for å få en likeverdig behandling når det gjelder barn ved samlivsbrudd.
Fhv likestillingsminister Karita Bekkemellom er skviset, men en viktig sak hun tok til orde for, var likestilling av foreldre ved samlivsbrudd. Jeg er spent på om den nye ministeren tør ta et tak på samme område! Debatten i disse dager, gjenspeiler en virkelighet som ikke får like mye offentlig interesse, nemlig den at kvinner meget vel kan forårsake store samlivsproblemer. Undersøkelser viser at kvinner er mer voldelige enn menn. Dette er kun en av mange linker, for den som er interessert i å vite.
http://www.helsenytt.no/artikler/kvinner_mish.htm

Politikerne
Men debatten føres kun av lesere. Politikerne kommer bare på banen for å forsikre at her skal det gjøres enda mer for å sikre kvinner. Selvsagt har de rett, men hvorfor tør ingen ta debatten omkring bakenforliggende årsaker? Som f eks at kvinner kan være verst! Resultatet er at hele "systemet" arbeider i kvinners favør.
Det skal godt gjøres for en far å få omsorgen for sine egne barn, eller samvær ut over det absolutte minimum, dersom mor ikke vil. Enda verre blir det kanskje nå. Om en mor roper "vold" med rette eller urette, kan han jo bare gi opp! Hvorfor er det slik at bare de mest økonomisk ressurssterke kan ha mulighet til å nå frem i rettsapparatet? Først i lagmannsrett finner vi en likere fordeling i avgjørelse av saker som gjelder daglig omsorg. Da kan kostnaden for en far være opp mot en halv million kroner, etter en fortvilt kamp mot et system som forfordeler mor. Og hun vil i de fleste tilfelle ha fri sakførsel.
På tross av bitre stridigheter omkring daglig omsorg for barn, er statistikken klar: Mødre sitter med ungene i 80 prosent av tilfellene. Og det dreier seg ikke om ammebarn, men om hele spekteret, skolebarn og ungdommer. Det er fordi mødre får fordelene! Det er fordi fedre i utgangspunktet regnes som uegnet.

Samliv som ender i vold
Det finnes forferdelig få som Kåre! Det er min påstand, og den gjenspeiles i leserdebatten som går i disse dager, og i en rekke diskusjonsforum på nettet, blant annet hos aleneforeldreforeningen. Hvem kan motbevise påstanden? Hvem kan fortelle hvordan det gikk i motsatte tilfelle?
Samliv som ender i vold, og kanskje ender med drap, er forferdelig, og utilgivelig, men jeg mer enn aner en motvilje når det gjelder å se på forhold som kan endre vår kulturs syn på familierollene. Til tross for undersøkelser som blant annet påviser masse vold og overgrep mot menn og barn, forøvet av mødre. Forut for straffbare handlinger, eller de verst tenkelige tragedier, finner vi helst samlivsproblemer som knekker både følelser og dagligliv. Og vi finner kanskje en utvikling som over de siste, få generasjoner har gått slik at det er mer normalt å oppløse et forhold igjen, enn å forbli et par "i gode og onde dager". Fedrene i alle forholdene som etableres, har imidlertid et klart bilde av at mor kan bryte ut og ta ungene med seg, eller kaste ham ut, med all mulig hjelp. Kan noen ane fortvilelsen?
I reportasjeserien i VG, som går i disse dager, skriver reporter Anders Giæver blant annet om årsaker til tragedier, at fedre kan bli fortvilet fordi de får se mindre til barna. Jeg synes det fremstilles som om de bare skal tåle det. Men i himmelens navn: Det skulle da bare mangle at de ble dypt fortvilet!!

Rystet hele Norge
Jeg husker med gru tilbake på en sak som rystet hele Norge for ikke så veldig lenge siden. En pappa tok bl a livet av sønnen sin, og skjøt seg selv i full offentlighet ute på et jorde. Jeg tror mange vil huske saken i grove trekk, og det som kom frem om årsakene. Der fikk vi vite at han hadde hatt et nært forhold til sønnen, men mistet det. Han fikk ikke se ham mer. Dette gikk dypt inn på ham. Og løssalgsavisene greide å grave fram at han hadde vært i et barslagsmål i Spania en gang for noen år siden. Aha! Så det var slik han var....Vold og drap kan aldri tilgis, men hvorfor er det ingen som stikker fingeren i jorda her? Ville en fortvilt mor blitt behandlet på samme måte i media? Ville hun i det hele tatt mistet samværet med barna sine om far nektet henne? Ville ikke alle brydd seg? Hjulpet henne? Jo!
Tilbake til normalen: Samlivet skranter. En dag synes mor at nok er nok, og hun bryter ut. I de fleste tilfelle er det samlivsbrudd uten noen former for vold, men det går bare ikke lenger. Tilbake sitter en fortvilt far, og kanskje fortvilte barn? Hvorfor er det en selvfølgelighet at mor "tar barna"? Hva skjer om det er far som gjør det? Vil det ta mor to år i rettsapparatet før hun kan få se barna sine igjen om far setter seg på bakbeina og helt nekter samvær? Bare for å være jævlig?Er det noen som vet?

Denne bloggen ble skrevet her i 2007:
http://www.blogging.no/blog.php/lavvuen

Det kom 162 kommentarer, og mange av dem hadde historier om den ufattelige holdningen til fedre som omsorgspersoner.
To år seinere er nøyaktig de samme holdningene fullt gyldige.