Hva er en risikofamilie?

Justisminister Knut Storberget skal også ta tak i VG`s reportasjeserie om foreldre som dreper sine barn/vold mot barn. Nå vil han sende besøkspoliti hjem til risikofamilier.
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/foreldrevold/artikkel.php?artid=10005373
Jeg lurer på hva en risikofamilie er i Storbergets verden? Jeg er stygt redd for at den består av en slem mann og en stakkars kvinne. Kommer han til å ta hensyn til alle ofrene for vold i hjem hvor det ikke er noen far? Les her hvordan en rapport som avdekker mødres vold, endres underveis i et prosjekt av Barne- og likestillingsdepartementet. Når rapporten presenteres, eksistererer knapt denne volden lenger!

Nekt far samvær!
I fjor foreslo den samme justisministeren at foreldre (les mor) bør nekte å sende barna til samvær (les: hos far) bare dersom det er den minste mistanke om vold. Samvær er jo ensbetydende med at barnet er hos den forelderen det ikke bor fast hos, og det er vanskelig å tenke seg annet enn "far" når jo de aller fleste barn i Norge bor hos mor etter samlivsbrudd.
NOVA-undersøkelsen 2007, som er svært omfattende, slo fast at mor mishandler barna oftere enn far. Det gjelder summen av vold. For den groveste volden er mor like ille som far, for den mildere volden er hun mye verre. Slik ble rapporten gjengitt i media, og den vakte stor oppsikt, siden den avdekket mødrevolden:
http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/article1461322.ece
Denne undersøkelsen vil være en del av grunnlaget for blant annet Storberget, når han skal sette i gang tiltak mot vold mot barn. Men når undersøkelsen er behandlet av Alternativ til vold og Senter for krisepsykologi, i et prosjekt finansiert av Barne- og likestillingsdepartementet for tidsrommet 2004-2010, forsvinner mødrene ut av denne rapporten. Nå heter det følgende: "Andelen som oppga minst ett tilfelle av fysisk vold fra en forelder, var 25 prosent. Andelen som oppga grov vold, var 8 prosent."
http://www.fylkesmannen.no/ATV_Ingunn_Eriksen_SXnCa.ppt.file
Nå burde man kanskje ikke reagere på at det ikke lenger skilles mellom mor og far her, men på en merkelig måte forsvinner det som vakte mest oppsikt, for i neste avsnitt trekkes fedrene fram igjen, og siden går det far i far nedover hele veien: "Undersøkelser fra utlandet viser at 50 prosent av mennene som bruker vold mot partner, også bruker vold mot barn". Og liksom tilfeldig slenges denne vesle setningen med: "Også kvinner bruker vold mot barn". Men dette er også det eneste som sies om mødre og vold, til tross for at nettopp NOVA-undersøkelsen brukes som kilde.

Far hele veien
Interessant er det å lese videre i dette materialet, for her går det på far hele veien. Jeg siterer: "Fedre som utøver vold. Hvem er de som omsorgspersoner?" "Fedre som ber voldelige mot mor." "Fars irritasjon/sinne"." Kan voldelige fedre endre seg? Ja, men realisme og sikkerhet kommer først. Voldelige menn blir sett på som psykopater, og de kan ikke endre seg."
For et barn som utsettes for vold og andre overgrep, er det viktig å få hjelp. For å få hjelp, er det viktig å bli sett. For å bli sett, er det viktig at noen vet at man KAN være et offer. Hvis noen bevisst unnlater å omtale den ene av to mulige overgripere, blir dett etter min oppfatning svært feil. Det er et nhytt overgrep mot mange av de voldsutsatte barna, fordi muligheten til at overgrepene mot dem skal oppdages, blir mindre.

25 prosent voldsutsatt
Barna som er blitt ofre for foreldres raseri, fortvilelse eller sykdom, er tragedier som ryster oss alle, men i dagliglivet i Norge var det pr. siste årsskifte 1.097.774 barn. NOVA-undersøkelsen fortalte at 25 prosent av de spurte (ungdom) var voldsutsatt. 8 prosent fortalte at de var utsatt for grov vold. Det er mange barn! Det er denne volden i dagliglivet det er viktig å ta tak i. Storberget kommer ingen vei om han fortsetter som han har gjort; Kun snakke om slemme menn!

Drept av mamma

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/foreldrevold/artikkel.php?artid=10004921

VG`s oppslag om foreldredrap av barn, er svært viktig. Kanskje kan det føre til tiltak som gjør at vi i fremtiden kan få færre slike tragedier. I VG kan vi lese at mer enn tjue prosent av ungene blir drept av sin egen mor. De øvrige av far. I enkelttilfelle er det stemor eller stefar som står for ugjerningen. I det mest omtalte barnedrapet i Norge, Christoffer-saken, ble morens nye mann dømt, mens Christoffers mor, som faktisk bodde i hjemmet der ugjerningene ble begått, ikke ble stilt til ansvar. Skolen til gutten blir kritisert for ikke å ha oppdaget noe, men burde ikke mor være den første til å oppdage? Christoffer kunne heller ikke få hjelp av sin pappa. Moren hadde uten noen som helst grunn nektet ham og sønnen samvær etter at hun fant en ny mann. Denne nye mannen mishandlet barnet hennes så lenge og så grovt at han døde av skadene.

Oopps…? Holder jeg feil fokus her? Var det ikke slemme menn det var snakk om? Joda. I VG. Og dermed i folks bevissthet. Bevisstheten dannes av blant annet mediene. VG er med sin reportasjeserie med på å skape et ensidig inntrykk av at det er fedrene som er drapsmenn. Det er fedrene som er slemme. Det er samvær med far som er farlig. Sannheten er at også mødre er farlige, og i det daglige er de langt mer voldelige mot ungene sine, enn det far er!

I VG forteller mødre om tapet av barna etter at far har drept dem. Hvorfor spør ikke VG fedre om tapet av barna som MOR har drept?

Jeg synes det er uendelig viktig å se på helheten når det gjelder disse tragediene. Det er nemlig ikke slik at menn er slemme og kvinner er snille. Å tro på det er naivt og farlig enkelt.

Mødrene oftest voldelige

Krisesentersekretariatets mektige leder, Tove Smaadahl, får igjen komme frem med sine synspunkter om slemme menn. Hun sier blant annet at domstolene ofte ser bort fra fars vold mot barna når det er snakk om barnefordeling. Domstolene tar ikke hensyn til barnas beste. Jaha! Det er da ganske merkelig at ingen ser på fakta om vold mot barn. Norske undersøkelser (som støttes av utenlandske) påpeker at mødre oftere enn fedre er voldelige mot barna sine. Grov vold like oftere, andre voldsformer langt oftere! Samtidig er det nettopp mor som beholder barna i de aller fleste tilfelle, og forskning om vold mot barn viser at enslige mødre er høyrisikogruppen for denne volden!

Av landets 270.000 barn som er ofre for samlivsbrudd, sitter mor med daglig omsorg i de aller, aller fleste tilfelle. Omsorgsretten tar/får hun nærmest automatisk. Mange fedre opplever at de møter veggen når det er spørsmål om hvor barn skal bo. Noe annet enn mor, er oppsiktsvekkende. Mødre har et mektig våpen allerede fra samlivsbruddet er et faktum: Dersom de ”tar” ungene (flytter med dem, eller hiver far ut), kan de nekte far samvær med ungene, og ikke la ham se dem igjen før han ”gir seg”. Samvær skal være på mors premisser, ellers…!! Fasen rundt samlivsbrudd er ofte svært konfliktfylt. For slike handlinger belønnes mor av det norske systemet. Hun kan kreve far for mer i bidrag fordi han ikke har samvær. Når far setter i gang prosesser for å forsøke å få samvær eller daglig omsorg, er han ”konfliktskaper”. Barn skal skjermes for konflikter. En velkjent formulering i domsavgjørelser er at barna skal bli hos mor for å få ”ro og forutsigbarhet”. Er det rart mange menn blir dypt fortvilte? Hvem er egentlig konfliktskaperen?

Fedre gir opp kampen

Den eneste undersøkelsen som sier noe om barnefordeling i rettssalene, stammer fra dommer i lagmannsrettene i Norge. Her var det nesten likelig fordeling mellom mor og far når det gjaldt hvem som fikk daglig omsorg for ungene. Det er ikke gjort noen undersøkelser i tingrettene, som er den instans som behandler de fleste sakene. Det er min påstand at fedre ofte gir opp på dette nivået i rettsvesenet, både fordi de føler at det er nesten umulig å nå fram, og fordi de oftest må bære alle utgifter, mens mor slipper unna uten å betale en krone. En rettsprosess om barnefordeling kan koste hundretusener av kroner, og i slike saker er det aldri slik at ”taperen” betaler. Om far skulle vinne fram, må han likevel betale regningen.

Undersøkelen fra lagmannsrett viser også at far oftere ”vinner” når det gjelder tenåringer, mens mor oftere ”vinner” i striden om de små. Kan det ha sammenheng med at barna nesten kan bestemme selv fra 12 års alder? Undersøkelser om fordeling av samvær viser for øvrig også at der far har daglig omsorg, får mor oftest mer samvær enn det som er vanlig, mens der mor har omsorg, får far mindre samvær. Er fedrene egentlig ”snillere” på dette området? Ser de oftere barnas behov for god kontakt med den andre forelderen? Har det sammenheng med at barnas behov for kontakt med begge foreldre overskygger økonomiske motiver? Jo mer samvær med den andre, jo mindre bidrag…

Ny barnelov, flere konflikter

Stortinget har nettopp vedtatt den nye barneloven. Den gir to overnattinger mer pr måned for samværsforelderen som et utgangspunkt. Gjelder selvsagt bare saker etter 1.juli i år, slik at alle eksisterende samværsordninger faller helt utenfor. Men det finurligste er at den nye samværsnormalen gir mindre i bidrag til forelder med daglig omsorg (oftest mor). Aner vi at det blir enda mer konflikter av dette? Om mor ikke vil gi far samvær etter den nye loven, risikerer hun jo ingen ting som helst. Det har ingen konsekvenser om hun nekter. Blir det rettssak, er det far som må betale kostnadene. Og han er jo ”konfliktmaker” når han vil gå til retten. Dermed er han nesten dømt til å tape.

De aller fleste fedre som ønsker å ha god kontakt med barna sine, gir opp før de kommer så langt som til retten. Mange menn som har kontaktet mannskampen.no, forteller at de hele veien må gi seg, ellers risikerer de å tape alt. Kvinner har gjerne et rådgivende nettverk i konflikten. Det er venninner og folk som arbeider i selve ”systemet”. Der får de råd om hvordan de skal gå fram for å sikre seg selv. Menn mangler ofte et nettverk de kan få hjelp hos.

Livskrisesenter for menn

Uten et likestilt utgangspunkt mellom fedre og mødre i de mange konfliktene om barna ved samlivsbrudd, er det dessverre også duket for tragedier. Ofte latterliggjøres beslutningen som nå lovfester et tilbud om krisesenter også for menn. Krisesenter forbindes med kvinner som er utsatt for (eller hevder å være utsatt for) vold. Menn er da ikke utsatt for vold? Joda, det skjer, men kanskje et krisesentertilbud for menn også burde omfatte livskriser av så enorme dimensjoner som vi her snakker om, nemlig samlivsbrudd og tap av kontakten med barna.

Noen som savner linker til fakta? Finnes masse av det på bloggene mine. Bloggadressene på mannskampen.no.