http://www.dagbladet.no/2009/04/30/nyheter/krf/politikk/valg_2009/foreldre/6000366/
Krf og Høybråthen tør i alle fall utfordre arrogante AP på familiepolitikk. Der blir det ikke løftet en finger for å hjelpe den håpløse situasjonen for menn i dagens Norge.
Http://mannskampen.no etableres nå for å gjøre noe for norske menn.
torsdag 30. april 2009
søndag 26. april 2009
Kamp for barna!
http://www.dagbladet.no/2009/04/25/nyheter/inneriks/politikk/vold/regjeringen/5919090/#comments
Gjennom de siste årene er antall samlivsbrudd blitt skyhøyt. Mellom 250.000 og 300.000 barn i Norge bor med bare en av foreldrene. 97 prosent av disse bor med mor, bare 3 prosent hos far. Det er mange fedre som arbeider hardt for å få være sammen med sine egne barn, uten å få anledning, fordi hele samfunnssystemet favoriserer mor, enten hun ber egnet til omsorg eller ikke!
Hjelpeapparatet som skal ta seg av barn med problemer, er offisielt innrettet med tanke på at det er far som er “slem” mot barna, men mer enn halvparten av barna utsettes for mishandling av sin egen mor.
Kan det være en sammenheng mellom økningen i akuttplasseringer, og vår samfunnskultur? Kanskje Anniken Huitfeldt burde vurdere likestilling for foreldre? En skulle kanskje tro at barn hadde godt av at begge foreldre var til stede i deres liv, men det motarbeider Huitfeldt og AP ganske tydelig. Der er det mor som gjelder, og de siste, politiske signalene, er at hun og AP ikke vil gjøre det lettere å være barn. Eller pappa!
Men heldigvis tør nå også folk inne i AP å være kritiske. Som her:
http://akershus.mittarbeiderparti.no/-/bulletin/show/290009_arbeidet-med-ny-barnelov
Selv har jeg etablert
http://mannskampen.no
som skal arbeide for likestilling mellom foreldre.
Gjennom de siste årene er antall samlivsbrudd blitt skyhøyt. Mellom 250.000 og 300.000 barn i Norge bor med bare en av foreldrene. 97 prosent av disse bor med mor, bare 3 prosent hos far. Det er mange fedre som arbeider hardt for å få være sammen med sine egne barn, uten å få anledning, fordi hele samfunnssystemet favoriserer mor, enten hun ber egnet til omsorg eller ikke!
Hjelpeapparatet som skal ta seg av barn med problemer, er offisielt innrettet med tanke på at det er far som er “slem” mot barna, men mer enn halvparten av barna utsettes for mishandling av sin egen mor.
Kan det være en sammenheng mellom økningen i akuttplasseringer, og vår samfunnskultur? Kanskje Anniken Huitfeldt burde vurdere likestilling for foreldre? En skulle kanskje tro at barn hadde godt av at begge foreldre var til stede i deres liv, men det motarbeider Huitfeldt og AP ganske tydelig. Der er det mor som gjelder, og de siste, politiske signalene, er at hun og AP ikke vil gjøre det lettere å være barn. Eller pappa!
Men heldigvis tør nå også folk inne i AP å være kritiske. Som her:
http://akershus.mittarbeiderparti.no/-/bulletin/show/290009_arbeidet-med-ny-barnelov
Selv har jeg etablert
http://mannskampen.no
som skal arbeide for likestilling mellom foreldre.
torsdag 23. april 2009
Ikke bare en tåreperse...
I dag har jeg lagt ut en film om PAS. Det betyr i praksis at mor fremmedgjør far for barna. Filmen ligger på Youtube, og noen vil kanskje si det er en tåreperse, men etter min mening er det ikke det!
Den som tar seg tid til å se filmen og lese budskapene, vil finne at alt er parallelt til tusener og kanskje hundretusener liknende skjebner! Ikke minst her i Norge.
Jeg tror at enkelte fedre vil gråte nr de kjenner seg igjen.
Mannskampen etableres for å kjempe for likestilling mellom foreldre!
http://mannskampen.no
Se filmen, kommentèr!
Den som tar seg tid til å se filmen og lese budskapene, vil finne at alt er parallelt til tusener og kanskje hundretusener liknende skjebner! Ikke minst her i Norge.
Jeg tror at enkelte fedre vil gråte nr de kjenner seg igjen.
Mannskampen etableres for å kjempe for likestilling mellom foreldre!
http://mannskampen.no
Se filmen, kommentèr!
tirsdag 21. april 2009
Til kamp for rettighetene!
http://www.dagbladet.no/2009/04/21/nyheter/innenriks/helsetilsynet/den_ene/barn/5833165/
"Christoffers far hadde samvær med sønnen annenhver helg, etter at han skilte seg fra Christoffers mor i 2000. Fra sommeren 2004, etter at hun hadde truffet den tiltalte stefaren, nektet moren Christoffers far å se sønnen.- Det var en beslutning som ble tatt av moren, uten farens samtykke, sier advokat Brindem."
Endelig kom pappan til det unge drapsofferet på banen, og bekrefter det mange som kjemper for fedres rettigheter, fryktet. I likhet med mange tusen norske pappaer var han fratatt samværet med sitt eget barn. Han kan ikke gjøre noen verdens ting med dette, annet enn å forsøke rettslig vei. Det koster ofte hundretusener av kroner bare å få lov til å se sitt eget barn i dette landet - når man er mann! Og om mor setter seg på bakbeina, kommer man likevel ingen vei!
Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt er denne generasjons feminist som ikke løfter en finger for å hjelpe fedre (og barna deres) til bedre forhold. Holdningen står sterkt i Arbeiderpartiet!
Aldri har det vært flere skilsmissebarn i Norge enn nå! Nær 250.000 av dem bor hos mor, bare tre prosent av skilsmisseungene bor med far! Systemet favoriserer moren fullstendig, og hun kan f eks for å hevne seg, nekte far å se barnet i det hele tatt. Ingen instans i Norge vil hjelpe ham!
Dersom en far mistenker at barnet er utsatt for mishandling hos mor (de fleste barn som mishandles av en forelder, mishandles faktisk av sin egen mor!), kan ikke samværspappa gjøre noe ting. Han MÅ levere barnet tilbake til mishandleren, som da neppe vil la barnet se far mer, og barnet er prisgitt mor mens saken KANSKJE undersøkes nærmere av barnevernet. Men dersom det er mistanke om mishandling hos samværsfar, vil han risikere å aldri se barnet igjen. Det står mor fritt å beholde barnet hos seg! En kan tenke seg at slikt også kan misbrukes til å hevne seg mot far!
Høres det ille ut? Like fullt er det sannheten!
Det er på tide å samle seg til kamp! Mannskamp!
Litt mer om dette også på
http://mannskampen.no
"Christoffers far hadde samvær med sønnen annenhver helg, etter at han skilte seg fra Christoffers mor i 2000. Fra sommeren 2004, etter at hun hadde truffet den tiltalte stefaren, nektet moren Christoffers far å se sønnen.- Det var en beslutning som ble tatt av moren, uten farens samtykke, sier advokat Brindem."
Endelig kom pappan til det unge drapsofferet på banen, og bekrefter det mange som kjemper for fedres rettigheter, fryktet. I likhet med mange tusen norske pappaer var han fratatt samværet med sitt eget barn. Han kan ikke gjøre noen verdens ting med dette, annet enn å forsøke rettslig vei. Det koster ofte hundretusener av kroner bare å få lov til å se sitt eget barn i dette landet - når man er mann! Og om mor setter seg på bakbeina, kommer man likevel ingen vei!
Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt er denne generasjons feminist som ikke løfter en finger for å hjelpe fedre (og barna deres) til bedre forhold. Holdningen står sterkt i Arbeiderpartiet!
Aldri har det vært flere skilsmissebarn i Norge enn nå! Nær 250.000 av dem bor hos mor, bare tre prosent av skilsmisseungene bor med far! Systemet favoriserer moren fullstendig, og hun kan f eks for å hevne seg, nekte far å se barnet i det hele tatt. Ingen instans i Norge vil hjelpe ham!
Dersom en far mistenker at barnet er utsatt for mishandling hos mor (de fleste barn som mishandles av en forelder, mishandles faktisk av sin egen mor!), kan ikke samværspappa gjøre noe ting. Han MÅ levere barnet tilbake til mishandleren, som da neppe vil la barnet se far mer, og barnet er prisgitt mor mens saken KANSKJE undersøkes nærmere av barnevernet. Men dersom det er mistanke om mishandling hos samværsfar, vil han risikere å aldri se barnet igjen. Det står mor fritt å beholde barnet hos seg! En kan tenke seg at slikt også kan misbrukes til å hevne seg mot far!
Høres det ille ut? Like fullt er det sannheten!
Det er på tide å samle seg til kamp! Mannskamp!
Litt mer om dette også på
http://mannskampen.no
tirsdag 14. april 2009
Nå kaster jeg ut kona!
Denne bloggen ble først publisert på blogging.no i 2007. To år seinere kan vi slå fast at ikke mye har endret seg! Håpene om en mer rettferdig holdning til pappa som omsorgsperson, ble med bare håpene...:
Heisan! Jeg heter Kåre. Jeg orker ikke være gift mer, så nå har jeg kastet ut kona, og sitter her med ungene. De skal bo hos meg! Moren skal heretter kun få se dem et minimum av tiden, eller helst ikke i det hele tatt! Det er jeg som er best egnet til å ha daglig omsorg. Hun får heller ikke hente dem i barnehagen eller på SFO. Familiekontor, trygdekontor, barnevern og rettsvesen - hjelp meg!
Far som kaster ut mor
En kjent historie? Neppe. Men om Kåre het Kari, hva da? Da er disse korte linjene en ganske dagligdags beskrivelse. Ganske normalt i hele Norge.Gjennom denne bloggen håper jeg å nå erfaringene fra de få, om noen, "kårene" her i landet. De som kjenner til hva som skjedde når et samlivsbrudd var unormalt. Dvs at det var far som kastet ut mor, og krevde all rett på sin side. De siste dagers offentlige debatt i Norge har blant annet dreiet rundt samlivsbrudd med fatale konsekvenser. VG kjører en reportasjeserie om voldelige menn, og hvordan kvinner skal få hjelp til å bryte ut av et forhold. Dette er med å på å vanskeliggjøre fedres muligheter til å vinne frem for å få en likeverdig behandling når det gjelder barn ved samlivsbrudd.
Fhv likestillingsminister Karita Bekkemellom er skviset, men en viktig sak hun tok til orde for, var likestilling av foreldre ved samlivsbrudd. Jeg er spent på om den nye ministeren tør ta et tak på samme område! Debatten i disse dager, gjenspeiler en virkelighet som ikke får like mye offentlig interesse, nemlig den at kvinner meget vel kan forårsake store samlivsproblemer. Undersøkelser viser at kvinner er mer voldelige enn menn. Dette er kun en av mange linker, for den som er interessert i å vite.
http://www.helsenytt.no/artikler/kvinner_mish.htm
Politikerne
Men debatten føres kun av lesere. Politikerne kommer bare på banen for å forsikre at her skal det gjøres enda mer for å sikre kvinner. Selvsagt har de rett, men hvorfor tør ingen ta debatten omkring bakenforliggende årsaker? Som f eks at kvinner kan være verst! Resultatet er at hele "systemet" arbeider i kvinners favør.
Det skal godt gjøres for en far å få omsorgen for sine egne barn, eller samvær ut over det absolutte minimum, dersom mor ikke vil. Enda verre blir det kanskje nå. Om en mor roper "vold" med rette eller urette, kan han jo bare gi opp! Hvorfor er det slik at bare de mest økonomisk ressurssterke kan ha mulighet til å nå frem i rettsapparatet? Først i lagmannsrett finner vi en likere fordeling i avgjørelse av saker som gjelder daglig omsorg. Da kan kostnaden for en far være opp mot en halv million kroner, etter en fortvilt kamp mot et system som forfordeler mor. Og hun vil i de fleste tilfelle ha fri sakførsel.
På tross av bitre stridigheter omkring daglig omsorg for barn, er statistikken klar: Mødre sitter med ungene i 80 prosent av tilfellene. Og det dreier seg ikke om ammebarn, men om hele spekteret, skolebarn og ungdommer. Det er fordi mødre får fordelene! Det er fordi fedre i utgangspunktet regnes som uegnet.
Samliv som ender i vold
Det finnes forferdelig få som Kåre! Det er min påstand, og den gjenspeiles i leserdebatten som går i disse dager, og i en rekke diskusjonsforum på nettet, blant annet hos aleneforeldreforeningen. Hvem kan motbevise påstanden? Hvem kan fortelle hvordan det gikk i motsatte tilfelle?
Samliv som ender i vold, og kanskje ender med drap, er forferdelig, og utilgivelig, men jeg mer enn aner en motvilje når det gjelder å se på forhold som kan endre vår kulturs syn på familierollene. Til tross for undersøkelser som blant annet påviser masse vold og overgrep mot menn og barn, forøvet av mødre. Forut for straffbare handlinger, eller de verst tenkelige tragedier, finner vi helst samlivsproblemer som knekker både følelser og dagligliv. Og vi finner kanskje en utvikling som over de siste, få generasjoner har gått slik at det er mer normalt å oppløse et forhold igjen, enn å forbli et par "i gode og onde dager". Fedrene i alle forholdene som etableres, har imidlertid et klart bilde av at mor kan bryte ut og ta ungene med seg, eller kaste ham ut, med all mulig hjelp. Kan noen ane fortvilelsen?
I reportasjeserien i VG, som går i disse dager, skriver reporter Anders Giæver blant annet om årsaker til tragedier, at fedre kan bli fortvilet fordi de får se mindre til barna. Jeg synes det fremstilles som om de bare skal tåle det. Men i himmelens navn: Det skulle da bare mangle at de ble dypt fortvilet!!
Rystet hele Norge
Jeg husker med gru tilbake på en sak som rystet hele Norge for ikke så veldig lenge siden. En pappa tok bl a livet av sønnen sin, og skjøt seg selv i full offentlighet ute på et jorde. Jeg tror mange vil huske saken i grove trekk, og det som kom frem om årsakene. Der fikk vi vite at han hadde hatt et nært forhold til sønnen, men mistet det. Han fikk ikke se ham mer. Dette gikk dypt inn på ham. Og løssalgsavisene greide å grave fram at han hadde vært i et barslagsmål i Spania en gang for noen år siden. Aha! Så det var slik han var....Vold og drap kan aldri tilgis, men hvorfor er det ingen som stikker fingeren i jorda her? Ville en fortvilt mor blitt behandlet på samme måte i media? Ville hun i det hele tatt mistet samværet med barna sine om far nektet henne? Ville ikke alle brydd seg? Hjulpet henne? Jo!
Tilbake til normalen: Samlivet skranter. En dag synes mor at nok er nok, og hun bryter ut. I de fleste tilfelle er det samlivsbrudd uten noen former for vold, men det går bare ikke lenger. Tilbake sitter en fortvilt far, og kanskje fortvilte barn? Hvorfor er det en selvfølgelighet at mor "tar barna"? Hva skjer om det er far som gjør det? Vil det ta mor to år i rettsapparatet før hun kan få se barna sine igjen om far setter seg på bakbeina og helt nekter samvær? Bare for å være jævlig?Er det noen som vet?
Denne bloggen ble skrevet her i 2007:
http://www.blogging.no/blog.php/lavvuen
Det kom 162 kommentarer, og mange av dem hadde historier om den ufattelige holdningen til fedre som omsorgspersoner.
To år seinere er nøyaktig de samme holdningene fullt gyldige.
Heisan! Jeg heter Kåre. Jeg orker ikke være gift mer, så nå har jeg kastet ut kona, og sitter her med ungene. De skal bo hos meg! Moren skal heretter kun få se dem et minimum av tiden, eller helst ikke i det hele tatt! Det er jeg som er best egnet til å ha daglig omsorg. Hun får heller ikke hente dem i barnehagen eller på SFO. Familiekontor, trygdekontor, barnevern og rettsvesen - hjelp meg!
Far som kaster ut mor
En kjent historie? Neppe. Men om Kåre het Kari, hva da? Da er disse korte linjene en ganske dagligdags beskrivelse. Ganske normalt i hele Norge.Gjennom denne bloggen håper jeg å nå erfaringene fra de få, om noen, "kårene" her i landet. De som kjenner til hva som skjedde når et samlivsbrudd var unormalt. Dvs at det var far som kastet ut mor, og krevde all rett på sin side. De siste dagers offentlige debatt i Norge har blant annet dreiet rundt samlivsbrudd med fatale konsekvenser. VG kjører en reportasjeserie om voldelige menn, og hvordan kvinner skal få hjelp til å bryte ut av et forhold. Dette er med å på å vanskeliggjøre fedres muligheter til å vinne frem for å få en likeverdig behandling når det gjelder barn ved samlivsbrudd.
Fhv likestillingsminister Karita Bekkemellom er skviset, men en viktig sak hun tok til orde for, var likestilling av foreldre ved samlivsbrudd. Jeg er spent på om den nye ministeren tør ta et tak på samme område! Debatten i disse dager, gjenspeiler en virkelighet som ikke får like mye offentlig interesse, nemlig den at kvinner meget vel kan forårsake store samlivsproblemer. Undersøkelser viser at kvinner er mer voldelige enn menn. Dette er kun en av mange linker, for den som er interessert i å vite.
http://www.helsenytt.no/artikler/kvinner_mish.htm
Politikerne
Men debatten føres kun av lesere. Politikerne kommer bare på banen for å forsikre at her skal det gjøres enda mer for å sikre kvinner. Selvsagt har de rett, men hvorfor tør ingen ta debatten omkring bakenforliggende årsaker? Som f eks at kvinner kan være verst! Resultatet er at hele "systemet" arbeider i kvinners favør.
Det skal godt gjøres for en far å få omsorgen for sine egne barn, eller samvær ut over det absolutte minimum, dersom mor ikke vil. Enda verre blir det kanskje nå. Om en mor roper "vold" med rette eller urette, kan han jo bare gi opp! Hvorfor er det slik at bare de mest økonomisk ressurssterke kan ha mulighet til å nå frem i rettsapparatet? Først i lagmannsrett finner vi en likere fordeling i avgjørelse av saker som gjelder daglig omsorg. Da kan kostnaden for en far være opp mot en halv million kroner, etter en fortvilt kamp mot et system som forfordeler mor. Og hun vil i de fleste tilfelle ha fri sakførsel.
På tross av bitre stridigheter omkring daglig omsorg for barn, er statistikken klar: Mødre sitter med ungene i 80 prosent av tilfellene. Og det dreier seg ikke om ammebarn, men om hele spekteret, skolebarn og ungdommer. Det er fordi mødre får fordelene! Det er fordi fedre i utgangspunktet regnes som uegnet.
Samliv som ender i vold
Det finnes forferdelig få som Kåre! Det er min påstand, og den gjenspeiles i leserdebatten som går i disse dager, og i en rekke diskusjonsforum på nettet, blant annet hos aleneforeldreforeningen. Hvem kan motbevise påstanden? Hvem kan fortelle hvordan det gikk i motsatte tilfelle?
Samliv som ender i vold, og kanskje ender med drap, er forferdelig, og utilgivelig, men jeg mer enn aner en motvilje når det gjelder å se på forhold som kan endre vår kulturs syn på familierollene. Til tross for undersøkelser som blant annet påviser masse vold og overgrep mot menn og barn, forøvet av mødre. Forut for straffbare handlinger, eller de verst tenkelige tragedier, finner vi helst samlivsproblemer som knekker både følelser og dagligliv. Og vi finner kanskje en utvikling som over de siste, få generasjoner har gått slik at det er mer normalt å oppløse et forhold igjen, enn å forbli et par "i gode og onde dager". Fedrene i alle forholdene som etableres, har imidlertid et klart bilde av at mor kan bryte ut og ta ungene med seg, eller kaste ham ut, med all mulig hjelp. Kan noen ane fortvilelsen?
I reportasjeserien i VG, som går i disse dager, skriver reporter Anders Giæver blant annet om årsaker til tragedier, at fedre kan bli fortvilet fordi de får se mindre til barna. Jeg synes det fremstilles som om de bare skal tåle det. Men i himmelens navn: Det skulle da bare mangle at de ble dypt fortvilet!!
Rystet hele Norge
Jeg husker med gru tilbake på en sak som rystet hele Norge for ikke så veldig lenge siden. En pappa tok bl a livet av sønnen sin, og skjøt seg selv i full offentlighet ute på et jorde. Jeg tror mange vil huske saken i grove trekk, og det som kom frem om årsakene. Der fikk vi vite at han hadde hatt et nært forhold til sønnen, men mistet det. Han fikk ikke se ham mer. Dette gikk dypt inn på ham. Og løssalgsavisene greide å grave fram at han hadde vært i et barslagsmål i Spania en gang for noen år siden. Aha! Så det var slik han var....Vold og drap kan aldri tilgis, men hvorfor er det ingen som stikker fingeren i jorda her? Ville en fortvilt mor blitt behandlet på samme måte i media? Ville hun i det hele tatt mistet samværet med barna sine om far nektet henne? Ville ikke alle brydd seg? Hjulpet henne? Jo!
Tilbake til normalen: Samlivet skranter. En dag synes mor at nok er nok, og hun bryter ut. I de fleste tilfelle er det samlivsbrudd uten noen former for vold, men det går bare ikke lenger. Tilbake sitter en fortvilt far, og kanskje fortvilte barn? Hvorfor er det en selvfølgelighet at mor "tar barna"? Hva skjer om det er far som gjør det? Vil det ta mor to år i rettsapparatet før hun kan få se barna sine igjen om far setter seg på bakbeina og helt nekter samvær? Bare for å være jævlig?Er det noen som vet?
Denne bloggen ble skrevet her i 2007:
http://www.blogging.no/blog.php/lavvuen
Det kom 162 kommentarer, og mange av dem hadde historier om den ufattelige holdningen til fedre som omsorgspersoner.
To år seinere er nøyaktig de samme holdningene fullt gyldige.
lørdag 11. april 2009
Hvor skal de mishandlede gå?
http://www.dagbladet.no/2009/04/11/nyheter/barnemishandling/barn/unicef/den_ene/5661484/
Dagbladet retter søkelyset på overgrep mot barn, og bra er det! En ny lov er på trappene, og alle slags overgrep mot barn, vil kunne gi straff til de som begår dem. Enten det er far, mor, eller andre voksenpersoner.
I dag er nesten alle hjelpetiltak for barn innrettet for mødre, mødre OG barn, eller barn MED mødre. Dette er stikk i strid med nyere forskning og undersøkelser, som viser at mødre er langt mer voldelige mot barn enn vi er villig til å tro. Spørsmålet er: Hvorfor er det fremdeles nesten bare fokus på fedre/menn når det gjelder vold i nære relasjoner?
Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at i 2007 ble det anmeldt 1446 lovbrudd mot barn under ni år. Av disse er 638 forhold seksualforbrytelser. Av disse er det anmeldt 10 voldtekter, og 48 tilfeller av incest. Seks barn ble meldt bortført. Hele 173 forhold av legemsfornærmelse av barn ble anmeldt.
Når det gjelder mishandling i familieforhold, er det i 2007 anmeldt 77 tilfeller av vold mot barn under 10 år, 11 tilfeller av grov mishandling.
Basert på nyere forskning og undersøkelser kan mødre stå bak over 200 av seksualforbrytelsene, halvparten av voldstilfellene, men det er grunn til å tro at det er h e r mørketallene finnes, fordi terskelen for å t r o at kvinner er voldelige, er høy.
Det h a r en betydning i forhold til den hjelp barn har krav på! De fleste barn utenfor parforhold bor med bare mor, og det siste satsingstiltaket i Norge, Barnehuset, forutsetter at barna kommer for å søke hjelp med.... gjett hvem? Mor :-)
Dagbladet retter søkelyset på overgrep mot barn, og bra er det! En ny lov er på trappene, og alle slags overgrep mot barn, vil kunne gi straff til de som begår dem. Enten det er far, mor, eller andre voksenpersoner.
I dag er nesten alle hjelpetiltak for barn innrettet for mødre, mødre OG barn, eller barn MED mødre. Dette er stikk i strid med nyere forskning og undersøkelser, som viser at mødre er langt mer voldelige mot barn enn vi er villig til å tro. Spørsmålet er: Hvorfor er det fremdeles nesten bare fokus på fedre/menn når det gjelder vold i nære relasjoner?
Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at i 2007 ble det anmeldt 1446 lovbrudd mot barn under ni år. Av disse er 638 forhold seksualforbrytelser. Av disse er det anmeldt 10 voldtekter, og 48 tilfeller av incest. Seks barn ble meldt bortført. Hele 173 forhold av legemsfornærmelse av barn ble anmeldt.
Når det gjelder mishandling i familieforhold, er det i 2007 anmeldt 77 tilfeller av vold mot barn under 10 år, 11 tilfeller av grov mishandling.
Basert på nyere forskning og undersøkelser kan mødre stå bak over 200 av seksualforbrytelsene, halvparten av voldstilfellene, men det er grunn til å tro at det er h e r mørketallene finnes, fordi terskelen for å t r o at kvinner er voldelige, er høy.
Det h a r en betydning i forhold til den hjelp barn har krav på! De fleste barn utenfor parforhold bor med bare mor, og det siste satsingstiltaket i Norge, Barnehuset, forutsetter at barna kommer for å søke hjelp med.... gjett hvem? Mor :-)
mandag 6. april 2009
Vår kultur svikter barna
http://www.dagbladet.no/2009/04/06/nyheter/den_ene/barn/unicef/barnemishandling/5642873/
Denne historien opprører alle, og gutten er ikke alene om å oppleve grov mishandling. Det som slår meg, er følgende:
Hvilket ansvar ligger hos andre voksne? Er det slik at gutten er mishandlet over tid, mens bare stefaren får ansvaret, hva da med f eks moren?
Historien har mange huller. Jeg må bygge mine reaksjoner på det Dagbladet skriver. Det som skrives, er at gutten synes det er helt greit at moren tar han med seg og flytter til en ny mann. Vet vi egentlig det? Vet vi om han virkelig gledet seg til å begynne på skolen, vet vi om skolens rapporter om at han var glad og fornøyd, er riktige? Er det avhengig av øynene som ser? Hva de VIL se?
I barns verden i 2009, i mange år før dèt, og sikkert i mange av årene som kommer, er det slik at mor fritt kan ta bar(a) med seg og gjøre som hun vil, uten at far kan få hjelp til å gjøre noen verdens ting - om han aldri så gjerne vil. Blir barnet utsatt for mishandling, kan barnets far ikke gjøre stort, selv om han vil. Mor kan nekte ham å se barnet, og hele systemet vil hjelpe henne. Påpeker far mishandling fra mors/stefars side, kan det kjapt avfeies som "strid om daglig omsorg", og ikke føre til noen undersøkelser. Og lager far bråk, får han kanskje heller ikke se ungen sin igjen. Slik får heller ingen konsekvenser for mor!
Er det mor som mishandler? Er det stefar? Andre i den nye familien? Barnet har i realiteten små muligheter til å få hjelp. Et mishandlet barn må bo hos overgriper(ne) videre, selv om saken skulle undersøkes. Er det hos samværsfar noe er galt, blir barnet tatt vare på øyeblikkelig!
Samfunnet vårt tillater denne grusomme skjevheten. Den rammer mange barn allerede. Det er fordi alt fokus ligger på at fedre/menn er voldelige mot familien. Og familien er kona og barn(a). Fordi det er slik det SKAL tenkes, fordi det er slik alle hjelpeinstanser er innrettet.
Det jeg mangler fra historien om gutten i Vestfold, er blant annet pappas rolle. Og rettigheter.
Denne historien opprører alle, og gutten er ikke alene om å oppleve grov mishandling. Det som slår meg, er følgende:
Hvilket ansvar ligger hos andre voksne? Er det slik at gutten er mishandlet over tid, mens bare stefaren får ansvaret, hva da med f eks moren?
Historien har mange huller. Jeg må bygge mine reaksjoner på det Dagbladet skriver. Det som skrives, er at gutten synes det er helt greit at moren tar han med seg og flytter til en ny mann. Vet vi egentlig det? Vet vi om han virkelig gledet seg til å begynne på skolen, vet vi om skolens rapporter om at han var glad og fornøyd, er riktige? Er det avhengig av øynene som ser? Hva de VIL se?
I barns verden i 2009, i mange år før dèt, og sikkert i mange av årene som kommer, er det slik at mor fritt kan ta bar(a) med seg og gjøre som hun vil, uten at far kan få hjelp til å gjøre noen verdens ting - om han aldri så gjerne vil. Blir barnet utsatt for mishandling, kan barnets far ikke gjøre stort, selv om han vil. Mor kan nekte ham å se barnet, og hele systemet vil hjelpe henne. Påpeker far mishandling fra mors/stefars side, kan det kjapt avfeies som "strid om daglig omsorg", og ikke føre til noen undersøkelser. Og lager far bråk, får han kanskje heller ikke se ungen sin igjen. Slik får heller ingen konsekvenser for mor!
Er det mor som mishandler? Er det stefar? Andre i den nye familien? Barnet har i realiteten små muligheter til å få hjelp. Et mishandlet barn må bo hos overgriper(ne) videre, selv om saken skulle undersøkes. Er det hos samværsfar noe er galt, blir barnet tatt vare på øyeblikkelig!
Samfunnet vårt tillater denne grusomme skjevheten. Den rammer mange barn allerede. Det er fordi alt fokus ligger på at fedre/menn er voldelige mot familien. Og familien er kona og barn(a). Fordi det er slik det SKAL tenkes, fordi det er slik alle hjelpeinstanser er innrettet.
Det jeg mangler fra historien om gutten i Vestfold, er blant annet pappas rolle. Og rettigheter.
torsdag 2. april 2009
Her er det jobb til barneombudet!
http://www.dagbladet.no/2009/04/02/nyheter/den_ene/unicef/barn/barneombudet/5586226/
Dersom barneombud Reidar Hjermann skal gjøre noe virkelig for norske barn, bør han gjøre en innsats for å sette fokus på de mange barna som ikke fanges opp av hjelpeapparatet. Det er alle ungene som utsettes for mishandling av sin egen mor.
Disse barna har ingen steder å gå, og de blir heller ikke sett! Alle hjelpetiltak er innrettet til stort sett å ta seg av kvinner og barn som utsettes for vold av menn/fedre. Det samme gjelder trolig oppmerksomheten til de mange som har md barn å gjøre i hverdagen. Overlege Jens Grøgaard ved barneavdelingen på Rikshospitalet har tidligere sagt til Aftenposten at mange tilfeller av alvorlig barnemishandling som mødre står bak, ikke oppdages fordi alle går ut fra at det er fedre som er voldelige.
Nesten alle barn som bor uten foreldrene sine, bor med bare mor. Far har oftest bare en minimal samværsrett. Alle ferske undersøkelser viser at mor slår barna oftere enn far, og fagfolk på seksuelt misbruk, mener også at mødre står bak hvert tredje tilfelle av seksuelt misbruk.
Dersom barneombud Reidar Hjermann skal gjøre noe virkelig for norske barn, bør han gjøre en innsats for å sette fokus på de mange barna som ikke fanges opp av hjelpeapparatet. Det er alle ungene som utsettes for mishandling av sin egen mor.
Disse barna har ingen steder å gå, og de blir heller ikke sett! Alle hjelpetiltak er innrettet til stort sett å ta seg av kvinner og barn som utsettes for vold av menn/fedre. Det samme gjelder trolig oppmerksomheten til de mange som har md barn å gjøre i hverdagen. Overlege Jens Grøgaard ved barneavdelingen på Rikshospitalet har tidligere sagt til Aftenposten at mange tilfeller av alvorlig barnemishandling som mødre står bak, ikke oppdages fordi alle går ut fra at det er fedre som er voldelige.
Nesten alle barn som bor uten foreldrene sine, bor med bare mor. Far har oftest bare en minimal samværsrett. Alle ferske undersøkelser viser at mor slår barna oftere enn far, og fagfolk på seksuelt misbruk, mener også at mødre står bak hvert tredje tilfelle av seksuelt misbruk.
Barna Kongen ikke gråter for
http://www.dagbladet.no/2009/04/02/kultur/den_ene/unicef/barn/barnevern/5582852/
Alternativ til Vold (ATV) gjør en utmerket jobb. For en tid tilbake var seks av barna som har fått hjelp av dem, på besøk hos Kongen. Der fortalte de sin historie om en voldelig far. Senere har Kongen sett film om voldelige fedre, i form av filmen "Sinna mann". Også den bygget på en idè fra ATV. Temaet er det samme: Sinna pappaer!
Kongen gråt for disse barna.
Hvorfor gråter ikke Kongen for den andre halvparten av voldsutsatte barn i kongeriket sitt? De barna som filmen representerer, er IKKE representative for barn utsatt for vold i nære relasjoner! Undersøkelser og forskning viser at halvparten av ungene som mishandles, blir utsatt for fysisk og psykisk vold av sin egen mor. ATV lager ingen film om "Sinna mamma", og har heller ingen gruppe av barn som kan fortelle Kongen om denne delen av samfunnet. De tar seg bare av den ene halvparten av ungene.
I likhet med Regjeringen, Arbeiderpartiet, Justisdepartementet, krisesentrene osv har de nesten utelukkende fokus på den delen av vold i nære relasjoner som omfatter vold utført av menn! Og da er det kvinner, eller kvinner og barn, som er ofrene.
I går spurte jeg barnepsykolog Magne Raundalen på Dagbladets nettmøte, om han var bekymret for den gruppen barn som ble mishandlet av sine egne mødre. Raundalen svarte at han absolutt delte denne bekymringen. -Jeg er enig i at mors vold mot barn har kommet for mye i bakgrunnen og jeg føler meg medskyldig i det, svarte landets kanskje mest kjente barnepsykolog.
Alternativ til Vold (ATV) gjør en utmerket jobb. For en tid tilbake var seks av barna som har fått hjelp av dem, på besøk hos Kongen. Der fortalte de sin historie om en voldelig far. Senere har Kongen sett film om voldelige fedre, i form av filmen "Sinna mann". Også den bygget på en idè fra ATV. Temaet er det samme: Sinna pappaer!
Kongen gråt for disse barna.
Hvorfor gråter ikke Kongen for den andre halvparten av voldsutsatte barn i kongeriket sitt? De barna som filmen representerer, er IKKE representative for barn utsatt for vold i nære relasjoner! Undersøkelser og forskning viser at halvparten av ungene som mishandles, blir utsatt for fysisk og psykisk vold av sin egen mor. ATV lager ingen film om "Sinna mamma", og har heller ingen gruppe av barn som kan fortelle Kongen om denne delen av samfunnet. De tar seg bare av den ene halvparten av ungene.
I likhet med Regjeringen, Arbeiderpartiet, Justisdepartementet, krisesentrene osv har de nesten utelukkende fokus på den delen av vold i nære relasjoner som omfatter vold utført av menn! Og da er det kvinner, eller kvinner og barn, som er ofrene.
I går spurte jeg barnepsykolog Magne Raundalen på Dagbladets nettmøte, om han var bekymret for den gruppen barn som ble mishandlet av sine egne mødre. Raundalen svarte at han absolutt delte denne bekymringen. -Jeg er enig i at mors vold mot barn har kommet for mye i bakgrunnen og jeg føler meg medskyldig i det, svarte landets kanskje mest kjente barnepsykolog.
onsdag 1. april 2009
Mødrerollen hindrer hjelp til barna
http://www.dagbladet.no/2009/04/01/nyheter/den_ene/unicef/ungdom/barn/5551587/?nettmote_id=5551587
"- I Norge har vi to store hindringer når det gjelder å bry oss om andre: Det ene er at vi beskytter privatsfæren. Og muren rundt privatlivet blir bare tykkere og tykkere. Noen sitter veldig godt beskyttet bak den muren, mens andre sitter der helt ubeskyttet. Og vi ser dem ikke, sier barnepsykolog Magne Raundalen til Dagbladet."
Jeg spør: Er det ikke slik at også mødrenes rolle hindrer hjelp til barn som har det vondt?
Gjennom mange generasjoner er vi opplært til å tro at barna har det best hos mor. Dette synet gjennomsyrer barnefordelingssaker, der mor blir sittende igjen med ungene i de aller fleste tilfellene. Selv der far er den best egnede. Dette kan ødelegge mulighetene til å oppdage fysisk og psykisk mishandling av barn, og seksuelle overgrep, fordi konstellasjonen "mor og barn" er som en hellig ku.
Regjeringen satser på å hjelpe kvinner og barn med stadig nye tiltak. Norge kan skryte av å ha et nettverk av hjelpetiltak, men det er hovedsaklig bygget opp på en fastspikret oppfatning av at menn er slemme. Undersøkelser og forsknïng som viser at mødre står bak halvparten av volden mot barn, og opp til en tredel av de seksuelle overgrepene, synes ikke å ha noen effekt på denne holdningen.
De aller fleste ungene som er ofre for samlivsbrudd, bor hos mor. Det finnes ingen målinger som viser hvor mange av disse som utsettes for overgrep av mødrene. Aftenposten skrev nylig: Mødre står bak en stor del av barnemishandlingen i Norge, ifølge fagfolk. En av landets fremste kapasiteter på vold mot barn, overlege Jens Grøgaard ved barnesenteret på Ullevål universitetssykehus i Oslo, frykter at hjelpeapparatet overser tilfellene av barnemishandling fordi de går ut ifra at det er faren som slår.
"- I Norge har vi to store hindringer når det gjelder å bry oss om andre: Det ene er at vi beskytter privatsfæren. Og muren rundt privatlivet blir bare tykkere og tykkere. Noen sitter veldig godt beskyttet bak den muren, mens andre sitter der helt ubeskyttet. Og vi ser dem ikke, sier barnepsykolog Magne Raundalen til Dagbladet."
Jeg spør: Er det ikke slik at også mødrenes rolle hindrer hjelp til barn som har det vondt?
Gjennom mange generasjoner er vi opplært til å tro at barna har det best hos mor. Dette synet gjennomsyrer barnefordelingssaker, der mor blir sittende igjen med ungene i de aller fleste tilfellene. Selv der far er den best egnede. Dette kan ødelegge mulighetene til å oppdage fysisk og psykisk mishandling av barn, og seksuelle overgrep, fordi konstellasjonen "mor og barn" er som en hellig ku.
Regjeringen satser på å hjelpe kvinner og barn med stadig nye tiltak. Norge kan skryte av å ha et nettverk av hjelpetiltak, men det er hovedsaklig bygget opp på en fastspikret oppfatning av at menn er slemme. Undersøkelser og forsknïng som viser at mødre står bak halvparten av volden mot barn, og opp til en tredel av de seksuelle overgrepene, synes ikke å ha noen effekt på denne holdningen.
De aller fleste ungene som er ofre for samlivsbrudd, bor hos mor. Det finnes ingen målinger som viser hvor mange av disse som utsettes for overgrep av mødrene. Aftenposten skrev nylig: Mødre står bak en stor del av barnemishandlingen i Norge, ifølge fagfolk. En av landets fremste kapasiteter på vold mot barn, overlege Jens Grøgaard ved barnesenteret på Ullevål universitetssykehus i Oslo, frykter at hjelpeapparatet overser tilfellene av barnemishandling fordi de går ut ifra at det er faren som slår.
Abonner på:
Innlegg (Atom)