http://www.dagbladet.no/2009/04/06/nyheter/den_ene/barn/unicef/barnemishandling/5642873/
Denne historien opprører alle, og gutten er ikke alene om å oppleve grov mishandling. Det som slår meg, er følgende:
Hvilket ansvar ligger hos andre voksne? Er det slik at gutten er mishandlet over tid, mens bare stefaren får ansvaret, hva da med f eks moren?
Historien har mange huller. Jeg må bygge mine reaksjoner på det Dagbladet skriver. Det som skrives, er at gutten synes det er helt greit at moren tar han med seg og flytter til en ny mann. Vet vi egentlig det? Vet vi om han virkelig gledet seg til å begynne på skolen, vet vi om skolens rapporter om at han var glad og fornøyd, er riktige? Er det avhengig av øynene som ser? Hva de VIL se?
I barns verden i 2009, i mange år før dèt, og sikkert i mange av årene som kommer, er det slik at mor fritt kan ta bar(a) med seg og gjøre som hun vil, uten at far kan få hjelp til å gjøre noen verdens ting - om han aldri så gjerne vil. Blir barnet utsatt for mishandling, kan barnets far ikke gjøre stort, selv om han vil. Mor kan nekte ham å se barnet, og hele systemet vil hjelpe henne. Påpeker far mishandling fra mors/stefars side, kan det kjapt avfeies som "strid om daglig omsorg", og ikke føre til noen undersøkelser. Og lager far bråk, får han kanskje heller ikke se ungen sin igjen. Slik får heller ingen konsekvenser for mor!
Er det mor som mishandler? Er det stefar? Andre i den nye familien? Barnet har i realiteten små muligheter til å få hjelp. Et mishandlet barn må bo hos overgriper(ne) videre, selv om saken skulle undersøkes. Er det hos samværsfar noe er galt, blir barnet tatt vare på øyeblikkelig!
Samfunnet vårt tillater denne grusomme skjevheten. Den rammer mange barn allerede. Det er fordi alt fokus ligger på at fedre/menn er voldelige mot familien. Og familien er kona og barn(a). Fordi det er slik det SKAL tenkes, fordi det er slik alle hjelpeinstanser er innrettet.
Det jeg mangler fra historien om gutten i Vestfold, er blant annet pappas rolle. Og rettigheter.
Det første jeg stusser over her: Har ikke skole og sykehus rapporteringsplikt? Man skulle trodd det kunne bli tatt ut tiltale mot læreren og sykehuspersonalet.
SvarSlettHvis jeg tar feil og de ikke har det burde man snarest mulig innføre det. Spesielt på et lite sted som det her er snakk om vil det være nødvendig, da ingen vil ønske å gjøre noe med mindre de kan risikere å bli dømt for å forholde seg passive.
Eller kanskje det er slik at ingen gidder å rapportere til Barnevernet fordi de vet det er fåfengt. Det faktum at de fremdeles har ansvaret for sitt nye barn er vel en sørgerlig indikasjon på at det er tilfelle. Har de virkelig så mange saker som er mer presserende og opplagte enn denne?
Jeg har en mistanke om at Barnevernet har altfor vage retningslinjer å forholde seg til. Det er mange nok som kan skrive under på at Barnevernet blander seg inn i ting de overhodet ikke har noe med. Kan hende de burde få en mye klarere instruks om å priotere saker hvor det er mistanke om vold.
Jeg tror også at mest mulig av arbeidet deres burde bli overført til politiet og ikke minst rettsystemet.
Både mor og stefar burde vel egentlig bli dømt, da mishandlingen umulig kunne ha skjedd uten at begge visste hva som skjedde. At stefaren bare dømmes til 6 år sier vel sitt om i hvor liten grad man tar vold seriøst.
http://www.barnasrett.no/enkeltsaker.htm
SvarSlettDette er en link til en samling saker som omfatter barnevernets rolle og oppførsel. Jeg understreker at jeg ikke kjenner detaljene i disse sakene, slik at jeg følgelig ikke kan underskrive på at de fremstilles riktig, men likevel er det interessant lesning.
På generell basis kan jeg imidlertid si at barnevernet nok har en vanskelig jobb, men ut fra det jeg forstår, griper de nok ikke inn i forhold til barn som utsettes for ulovlig vold, i den grad de skal.
Saker som meldes politiet, sendes videre over til barnevernet, og der stopper det dessverre opp i mange tilfelle.
Jeg har lest artikkelen, og den ryster meg.
SvarSlettJeg har lest blogginnleggene dine, og de ryster meg kanskje enda mer.
Hvis du virkelig bryr deg om barns rettigheter, instansers meldeplikt til barnevernet og å beskytte barns interesser, burde det ikke ha noe å si om det er mødre eller fedre som mishandler barna. Barna trenger hjelp, og å bli sett og hørt, uansett.
At du baserer mye av det du skriver på «undersøkelser og forskning viser» gir meg et inntrykk av at du er svært selektiv i hvordan du velger å vinkle synet ditt. Statistikk viser det den enkelte vil se. Ingen undersøkelser kan virkelig måle slike ting, en hvilken som helst person med sunn fornuft vil kunne forstå at mørketallene her er enorme, og at disse undersøkelsene ikke egentlig gir noe representativt bilde av hvordan tingenes tilstand er.
Jeg synes ikke det virker som om denne bloggen på noen som helst måte taler barnas sak, og kanskje nettopp menn som deg er noe av årsaken til at mor får flere rettigheter – mens du sitter her og blogger sneversynt og bittert om barn som om de var gjenstander som burde mishandles like mye hos mor som hos far, bruker en god del mødre akkurat nå heller denne tiden på avkommet sitt.
Forresten tror jeg også at Kongen gråter for barn som mishandles, punktum, ikke bare for barn som mishandles av far. For et vanvittig usaklig eksempel å komme med.
«Kanskje enda verre når det er mamma som er mishandleren? Fordi det er vanskeligere å bli trodd? Alt fokuset retter seg jo mot voldelige fedre...»
Kanskje det er minst like vanskelig å si ifra når det er far som er mishandleren? Fordi far ofte er fysisk sterkere enn mor og dermed kan straffe hardere hvis han blir sladret på.
Barn som mishandles er ofre uansett hvem som står bak! Og hva er det du egentlig kjemper for? Barnas beste, eller ditt eget egoistiske behov for å kverulere deg frem til at menn skal ha samme rettigheter til omsorg for sine avkom til tross for at det eneste de bidrar med er én eneste sædcelle?
:-) Det jeg forsøker å sette fokus på, er at innsatsen for barna er ensidig. Ingen snakker om annet enn at vold i nære relasjoner betyr at kvinner og barn er ofre, selv om det beviselig ikke er riktig! Hvorfor er det slik, tror du?
SvarSlettJeg satte smilefjeset på starten av dette svaret, fordi jeg reagerer på ditt syn på menns bidrag når det gjelder egne barn. Det dreier seg i 2009 ikke bare om en eneste sædcelle, men om livslang omsorg som forelder. Det gjelder fedre også, dersom de får anledning til å slippe til, da, for mange mødre er svært påpasselige med å utelukke hans rettigheter etter et samlivsbrudd. Kanskje mener de det samme som deg, at en pappas innsats består bare i en celle til befruktning? Har du hatt en s l i k mann, forstår jeg din bitterhet.
Det finnes neppe noen barn som ønsker at foreldrene ikke skal kunne leve sammen, og i alle fall ikke at den ene av foreldrene skal utestenge barna fra den andre. Dessverre er det slik at det er mange skjebner på grunn av en praksis og en kultur som gir mor nesten alle rettigheter. Skjebnene er barn, fedre, søsken, besteforeldre. Alle blir de rammet! Er det til barnas beste?