Totalt antall sidevisninger

onsdag 15. juli 2009

Mannskamp for likestilling!

Kampen for likestilling har lange tradisjoner i Norge, men likestillingen har først og fremst gått på at det er kvinnene som ikke har hatt det på samme måte som mannen. Ergo har likestillingskamp vært en kamp for å likestille kvinner med menn. Aldri det motsatte!
Underveis i denne kampen, har barnefordeling/samvær/omsorg aldri vært noe tema. I dag er vi i den situasjon at norske fedre er mer oppegående i forhold til ungene, enn de har vært noen gang i nyere tid. Mange fedre er en vel så viktig del av livet til ungene, som det mor er. Samtidig øker antall samlivsbrudd fortsatt. Inkluderer man antall samboende til antall gifte, er det ikke usannlig at "skilsmissetallene" er høyere enn hva statistikken viser.
Av dette blir det naturlig nok konflikter. Par som skiller lag, er ulike. I noen tilfelle er far en "slask" som engasjerer seg lite i forhold til barn og hus, i andre tilfelle er det MOR som er "slasken". I noen tilfelle er foreldrene likestilt, enten på den gode eller dårlige måten. Når samlivsbruddene kommer, av ulike årsaker, vil det ofte være ungene kampen står om.

Tid for mannskamp
Det som er målet for Mannskampen.no, som denne bloggen er en del av, er at foreldrene i utgangspunktet skal være likestilt i forhold til ungene, når samlivsbruddet kommer. Det skal ikke være noen selvfølge at ungene følger mor, eller at far ikke får se dem mer, eller at han er så godt som dømt til å tape alle forsøk på å få være en del av sine barns liv fortsatt!
Et TV-program fra 2004, handler om en del av denne kampen.
http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/53189
Det er sterkt gjort av menn å stå fram med slike problemer. Belastningene ved å kjempe bare for å få se sine egne barn, er enorme. Følelsen av aldri å kunne nå fram, fordi mor favoriseres i systemet, kan være fysisk og psykisk knusende.

"Latterlige menn"
En av dem som debatterer Mannskampen.no på nett, latterliggjør mennene i denne filmen. Han hevder å kjenne flere kvinner som er fradømt retten til sine barn. Jeg skrev følgende til ham:
"Jeg vet ikke om du er av hun- eller hankjønn, eller om du har barn selv, men dersom det er riktig at du kjenner flere mødre som er "blitt fradømt retten til å ha barn", som du skriver her, må jeg spørre deg hva du egentlig beskriver? Det hører absolutt til sjeldenhetene at en mor fradømmes retten til å ha barn. Skulle en del av dine mødrene være akkurat i din bekjentskapskrets, er det ganske spesielt.
Det er også ganske unikt at en far fradømmes retten til å ha barn, men det er dessverre ikke er så uvanlig, er at fedre verken får møte eller ha omsorg for sine egne barn, fordi mor setter seg på bakbeina, og "systemet" ikke er villig til å gjøre noe med dette! Leser du de forskjellige bloggkommentarene i dette forumet, og i mine øvrige blogger,
http://mannskampen.vgb.no
http://www.abcnyheter.no/node/91796
vil du finne historier som underbygger det jeg har omtalt."

"Latterlige kvinner"
Kvinnene som utgjorde kvinnekampen, eller kampen for likestilling, ble ofte latterliggjort av folk som ikke visste bedre. De oppnådde likevel resultater, og i mange år var det vel slik (og er kanskje slik ennå?) at knapt noen tør heve sin stemme mot dem. De har utgjort en sterk bevegelse, men det er blitt færre og færre av dem. Hvor stor "makt" kvinnekampen har hatt, viser det store fokus i media som fremdeles er knyttet til 8.mars-markeringene. Selv om det bare går sju kvinner i tog, får de omfattende mediedekning i forkant av arrangementene. Nå satte jeg dette litt på spissen, men jeg antar du tar poenget.
Kampen for kvinners rettigheter er viktig. Det er også kampen for menns rettigheter. Men enda vivktigere er kampen for BARNS RETTIGHETER!

Tilhører mor
I dag opplever mange norske barn at de "tilhører" den ene av foreldrene, og kanskje uten at de får ha noen ord med i denne avgjørelsen selv. De tilhører mor, enten de vil eller ikke. Om mor bryr seg lite om dem, om hun slår, klyper, fillerister, hyler og kjefter, om hun nekter dem å se pappa, nekter dem å se familien hans, besteforeldrene, tidligere kamerater i bomiljøet (fordi hun har tatt dem med seg og flyttet), forteller dem at pappa er en idiot, en slem jævel, og at den nye kjæresten hans er stygg, syk, slem osv., så er det faktisk slik at disse barna ikke får noen hjelp.
Jeg vokste opp i en tid da familiene bestod av mor, far og barna, og omtrent ingen skilte seg. Familien var trygg og forutsigbar. Hvordan har norske barn det i dag? Ikke bare er "normalen" at foreldrene ikke bor sammen, men det er sp unormalt at det fremdeles er oppsiktsvekkende, at barna bor hos far i stedet for mor!

Ufattelig grusomt
Det må føles ufattelig grusomt for et barn som er glad i pappan sin, at alt viktig som skjer i livet, skal skje på mors premisser. Skolearrangementer, 17.mai etc. skal være hos med henne, og pappa skal aldri få være en del av dette. Tenk deg hvordan det føles om du er et barn som får se et glimt av pappa som ser på 17.mai-toget. Du vil så gjerne snakke med ham, eller bare se ham, men så røsker mamma tak i armen din og drar deg vekk. Han skal du ikke ha noe som helst med å gjøre!
Dette er forhold norske barn lever under, og det er en nesten umulig prosess for en pappa å gjøre noe med det. Barna kan ikke gjøre noe, bare pappa, og han møter et "system" som bekrefter at det nesten er umulig å nå fram.
TV-programmet fra 2004, og dagens situasjon, er ikke forskjellig fra hverandre.

Mannskamp for likestilling
Mannskampen.no er en kamp for likestilling. Ingen barn skal behøve å oppleve å ha det slik som jeg beskrev over her. Mødre og fedre skal være FORPLIKTET til å gjøre det beste de kan for barna sine.
Når en pappa setter i gang en kamp for sine barn, kan det være en svært tøff prosess. Men jeg tviler ikke et sekund på at mange fedre gjør dette av ren og skjær kjærlighet til ungene sine. De gjør det beste de kan!
Når kun 3 prosent av ungene bor hos far, de øvrige hos mor, og når nesten alle tingrettsdommer går i mors favør, er det et tegn på at noe ikke er riktig! Først i lagmannsretten er det tilnærmet lik fordeling på avgjørelsene, men mange pappaer har gitt opp kampen før de kommer dit.
Mitt råd nr. 1 til fedre er: Ta ungene SELV dersom du mener du skal ha daglig omsorg for dem etter et samlivsbrudd. Et mye brukt argument MOT far i retten i dag, er at "ungene har bodd med mor etter samlivsbruddet, så der bør de fortsatt være fordi de er der allerede!"
Råd nummer 2: Gjør alt du kan - av kjærlighet til barna!

1 kommentar:

  1. Hei Kyrre

    Jeg har nettopp opprettet en blog som også tar opp mannskampen, men jeg ønsker å fokusere litt mer på mannsrollen i sin helhet, blant annet menn i yrkeslivet. Jeg linker for øvrig til din side. Du kan kanskje sjekke ut bloggen og se om du liker den.

    Noe jeg for øvrig har lurt litt på er om Mannskampen er et fellesprosjekt eller et enkeltmannsprosjekt. Kan ikke se at noen andre enn Kyrre F. har lagt inn noen innlegg i alle fall. Eller ønsker du at bevegelsen blir til ved debattering i kommentarfeltene, i forumet etc.?

    SvarSlett