http://www.dagbladet.no/2009/04/25/nyheter/inneriks/politikk/vold/regjeringen/5919090/#comments
Gjennom de siste årene er antall samlivsbrudd blitt skyhøyt. Mellom 250.000 og 300.000 barn i Norge bor med bare en av foreldrene. 97 prosent av disse bor med mor, bare 3 prosent hos far. Det er mange fedre som arbeider hardt for å få være sammen med sine egne barn, uten å få anledning, fordi hele samfunnssystemet favoriserer mor, enten hun ber egnet til omsorg eller ikke!
Hjelpeapparatet som skal ta seg av barn med problemer, er offisielt innrettet med tanke på at det er far som er “slem” mot barna, men mer enn halvparten av barna utsettes for mishandling av sin egen mor.
Kan det være en sammenheng mellom økningen i akuttplasseringer, og vår samfunnskultur? Kanskje Anniken Huitfeldt burde vurdere likestilling for foreldre? En skulle kanskje tro at barn hadde godt av at begge foreldre var til stede i deres liv, men det motarbeider Huitfeldt og AP ganske tydelig. Der er det mor som gjelder, og de siste, politiske signalene, er at hun og AP ikke vil gjøre det lettere å være barn. Eller pappa!
Men heldigvis tør nå også folk inne i AP å være kritiske. Som her:
http://akershus.mittarbeiderparti.no/-/bulletin/show/290009_arbeidet-med-ny-barnelov
Selv har jeg etablert
http://mannskampen.no
som skal arbeide for likestilling mellom foreldre.
Hele regelverket virker dessverre som det er laget av mannehatende ekstremfeminister som driter i hvordan barna har det.
SvarSlettHvis mor (og bare mor!) "synes det er best at barnet ikke ser far" - så blir det slik!
Og det ser jo unektelig ut som at det er fra denne gruppen kvinner BARNEMINISTERE håndplukkes (-og sparkes idet de begynner å tale barnas sak, jfr Karita).
Men det er ett problem flertallet står overfor. Alle vi som er genuint opptatt av at det er barnets rett til jevnlig kontakt med begge foreldrene iht FNs barnekonvensjon og almenne menneskerettigheter som er viktig her - FRAMFOR det som måtte gjøre mor (eller far) fornøyd.
Og det er følgende:
Det nytter ikke å snakke med ekstremister, selv om man prøver. De få gangene man blir enige og kommer til et kompromiss, er utgangspunktet at man møtes på midten.
Fornuftige mennesker i dialog med ekstremister vil derfor alltid tape. Dessverre.
Hvordan kan Anniken Huitfeldt sove godt om natten, når hun som BARNEMINISTER nødvendigvis må vite at det er tusenvis av barn i dette landet som ikke får sove, men ligger og gråter (i stillhet for at ikke mor skal bli 'lei seg') i savnet av faren sin? Har hun en samvittighet, eller er hun bare en feminist??
At ekstremfeministene mener at det IKKE er slik jeg og mange andre beskriver dagens lovverk ("mammaloven"), er i seg selv interessant: "føler vi veldig nå, eller tenker vi litt basert på foreliggende fakta også.......?"
Riktig artig er det når ekstremfeministene henger seg opp i at samme ting sies flere ganger og flere steder. Det liker de tydeligvis dårlig... Men heller ikke jeg har så langt sett noen grunn til å skifte mening fra innlegg til innlegg. Tvertimot: En så viktig ting som hva som er riktig og best for barna kan vel ikke sies ofte og mange steder nok, tenker nå jeg.
Men det som skiller meg fra ekstremfeministene tror jeg, er at jeg faktisk leser hva de lirer av seg, tenker over det, holder det opp mot den virkeligheten jeg etter hvert kjenner så alt for godt (og det gjelder jo meg og mange fedre jeg kjenner med meg), og jeg kommer hver eneste gang til at jo mindre kunnskap om hvordan det faktisk er, og/eller hvor mer i mot fedre (eller menn generelt) disse ekstremfeministene er, så er motstanden mot at barn skal se begge foreldrene sine større og større.
Det er fristende, og ikke så rent lite betimelig, å spørre seg om slike personer egentlig er egnede som mødre. Kanskje ville et fosterhjem vært bedre for barn av slike, enn at de er prisgitt å leve alene (uten noen til å korrigere mors generelle hat mot menn) med en mor med slike holdninger: "Drit i ungene bare mor er fornøyd, og til helvete med alle mannsgriser"?)
Jeg vet ikke, men man kan begynne å lure, når man hører illsinte fundamentalistiske fedrehatende ekstremfeminister uttale seg, om det er bra at barn (og kanskje en sønn som etter hvert vokser opp og blir mer og mer som en såkalt "mannsgris" i deres øyne) er prisgitt et liv hos en sånn mor.
Eller om samfunnet i større grad burde gripe inn...
Jeg henviser her til uttalelser i flere debatter enn denne, og innlegget er ikke nødvendigvis svar på innlegg i akkurat denne bebatten heller, men mer generelt. Og det sjokkerer meg virkelig hva enkelte får seg til å si i ulike nettdebatter, for å sabotere all kontakt mellom barn og far!!"
Jeg vil ikke gjengi de verste uttalelsene fra ekstremfeministene her, men HER har barnevern, barneombud og statsråder en jobb de snart må begynne å ta på alvor!!! Barna trenger deres hjelp, og å bli reddet fra slike mødre!!!
NY BARNELOV - HVOR VIL VI?
Debatten har rast i flere år nå, og det er på tide å spørre: Hva vil vi egentlig for barn i Norge? Det er noen minimumskrav som MÅ oppfylles hvis vi skal ha noe som helst troverdighet igjen her til lands om at norske barn har menneskerettigheter:
Ny barnelov må som minimum gi dette: Barn bør få rett til jevnlig kontakt med både mamma og pappa, selv om mamma og pappa ikke bor sammen lenger. Og så får begge foreldrene værsågod innrette seg deretter! Det ER et ansvar å sette barn til verden, og dette ansvaret opphører ikke selv om man ikke lenger bor i samme hus! Det bør handle om et krav til begge foreldre om å legge til rette for at barnet får være regelmessig sammen med begge. Og det er DET dette forslaget faktisk handler om. Menneskerettigheter? Ja det er på tide at BARNS menneskerettigheter blir ivaretatt! Hvis ikke får vi kalle det "mammaloven" for det er jo slik den fungerer i dag. Lar vi politisk ledelse skåre billige poenger på å kalle dette for "flyttenekt" og slippe unna at barn skal ha menneskerettigheter, så er det oss voksne stemmegivere som har et ansvar her. Noen må verne om den svake part, og selv om den svake part ikke har stemmerett så må vi som har ansvaret sørge for at de blir ivaretatt!
Hvis mor saboterer samvær, kommer retten gjerne til at "barnet er vant til å bo hos mor, og ikke vant til å være sammen med sin far, så da er det "best for barnet" at det fortsetter å bo hos mor". Denne rettsanvendelsen er en effektiv måte å kjemisk rense samfunnet for barn som kan vokse opp med kontakt med fedrene sine. Hva hensikten med det skulle være kan man jo bare spekulere i...
En ting er dessverre sikkert: Mødrene i dette landet er fullstendig klar over hvor lukrativt det er å skille seg og kjøre denne barnefiendtlige praksisen til det ytterste for å tjene mest mulig penger på bidrag og støtteordninger. Er det INGEN blant myndighetene som snart skal reise sin røst for den svake og uskyldige part: Barna som i stillhet (for at ikke mamma skal bli 'lei seg') gråter seg i søvn i savn av pappaen sin... ?? HVOR ER "BARNE OG FAMILIEMINISTEREN"? HVOR ER BARNEOMBUDET?
Ojsann, unnskyld, jeg glemte visst at disse blir avsatt hvis de i det hele tatt begynner å uttale seg om hva som er best for barna, og ikke hva som er best for "mor". De bør jo helst komme med uttalelser som er best egnet til å ødelegge barnets kontakt med en far som man aller helst ønsker skal være en person som ikke skal være hverken fysisk eller økonomisk i stand til å være til stede i barnets oppvekst... Alternativet er jo tydeligvis oppsigelse, eller utskiftning som man gjerne liker å kalle det i de kretser. Karita Bekkemellem fikk etter hvert en livserfaring som skilt mor som gjorde at hun våknet, så hva som var bra for egne barn, og snudde 180 grader. Fordi hun så at hennes egne barn hadde godt av farskontakt. Etter denne erkjennelsen hadde hun mot til å tale barnas sak, og vi så hvordan DET gikk. Hva i all verden er det som gjør at det er politisk korrekt å gi blaffen i barn i Norge?? Lenger syd i Europa er dette ikke akseptert.
Det er kanskje også derfor Norge ikke evner å etterleve FN's barnekonvensjon som bl a sier at alle barn har rett til kontakt med begge sine foreldre? Jens: Hører du dette? Ja, det gjør du jo, men du er jo mer opptatt av å være populær blant damene enn å hjelpe en svak gruppe som ikke har stemmerett, nemlig barna.
"Drit i ungene så lenge mor er fornøyd" må snart bli et prinsipp som tilhører en skamfull del av dette landets forhistorie. Hvis ikke så skjer, så må vi bare erkjenne at dette landet er et land der barn ikke skal ha noen rettigheter. Og barneloven må omdøpes til "mammaloven" eller noe sånt. Vi godtar at somaliske foreldre kjønnslemlester sine barn (ikke med ord, men ved at vi ikke gjør noe med det) og vi godtar at norske mødre traumatiserer neste generasjon ved å la dem vokse opp i dyp sorg og savn etter sine fedre uten å gjøre noe med det heller. FNs barnekonvensjon følges av en eller annen merkelig grunn ikke i Norge. Jeg tror årsaken bl a kan være at barn ikke har stemmerett, og da er det så alt for lett å gi blaffen i hvordan de har det.. ("barna kan jo ikke sørge for at JEG blir gjenvalgt i mitt politiske verv, så hvorfor bry seg?") Nei det er på tide at vi som bryr oss om den svake stemme blir mange nok til at det gir politisk innflytelse, og DET er et ansvar vi voksne har, på vegne av barna...!
Det må etableres en barnelov som er en lov for barn, ikke mor eller far. Stå på Anniken Huitfeldt! Vi er mange som håper du greier å stå i mot de gammeldagse motkreftene her, ikke minst snakker vi for alle de barn som dessverre ikke kan skrive her at de savner mammaen/pappaen sin!
La oss omsider få en BARNELOV og ikke ende opp med en lov som bør få et annet navn.. enn nettopp: Barnelov - en lov for barn, ikke en lov for mødre eller fedre... MEN: Politikerne må bry seg, hvis ikke så blir det ikke bedre.
Maktstrukturene, som er etablert for å hindre at fedre som virkelig bryr seg og vil stille opp for sine barn slipper til, men tvert i mot må kjempe en så til de grader urettferdig kamp for å til slutt få ta det ansvaret barnet etterlyser, må opphøre å eksistere.
Det finnes alt for mange fedre som VIL men ikke får lov til, å stille opp. De fleste som i dag vurderer om de skal ta steget "å bli far" vil ønske å delta i barnas liv. Når de ser at kollegaer og venner som allerede er fedre nektes dette av mødrene og av hele samfunnet forøvrig, så ser de potensielle fedre venner og kollegaer som må gå gjennom kafkaprosessen med rettssaker, der de i utgangspunktet ansees som uskikket som fedre til de 200 000,- senere (i advokatutgifter) har bevist det motsatte, - før de får lov til å være fedre. Da ser de fleste uten barn, og med et visst gangsyn, at de her til lands vil ha et langt bedre liv hvis de velger å ikke rote seg inn i alt det innebærer å få barn. Spesielt hvis de skulle utgjøre part i den delen av forhold (majoriteten) som ikke varer til barnet er voksent...
Og at samværsforeldre må bruke like mye av innekten sin til å forsørge eks'en som andre bruker til å betjene boliglånet sitt, er heller ikke noe man skal kimse av. Det ER et poeng at samværsforelderen også skal ha råd til å ta vare på barnet sitt når det er hos vedkommende.
Er det da egentlig så rart at vi føder for få barn i Norge...?
Senest i dag så vi en mann som "bikket over" og knivstakk en mor som nektet ham å se datteren sin.
http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/article2710730.ece
Jeg kan på ingen måte forsvare en slik handling, og det hjelper selvfølgelig hverken mor far eller barn at slikt skjer. Men, og det er et stort men;
Det er ikke bare gjerningsmannen som har skyld i dette, men også det syke, syke regelverket som får det til å "bikke over" for de som ikke er stødige nok til å tåle en slk mental mishandling systemet påfører fedre.
Er det da egentlig så rart at vi føder for få barn i Norge...?
Og, kanskje like viktig, hvor mange liv ønsker ekstremfeministene å ha på samvitigheten før rettferdighet som prinsipp innføres i barneloven?
-Jeg bare spør...
Syntes det er bra at urettferdighet tas opp, men feilinformasjon og lite nyanserte innlegg bør vel motsies på endel punkter.
SvarSlettSitat:"Samværsforeldre må bruke like mye av inntekten sin til å forsørge eks'en som andre bruker til å betjene boliglånet sitt, er heller ikke noe man skal kimse av. Det ER et poeng at samværsforelderen også skal ha råd til å ta vare på barnet sitt når det er hos vedkommende" Sitat slutt.
Dette mener jeg er feil, saken er jo den at bidrag er regulert etter inntekt og det er jo for å støtte økonomisk til forsørgelsen av barnet/barna. Det er ikke betaling til mor/far som har den daglige omsorgen for barnet/barna. Den som har den daglige omsorgen for barna har jo også utgifter utover det å førsørge barn, de har også boliglån hvis noen skulle lure på det.
Samværsforelder har muligheten til å kreve samværsfradrag som trekkes direkte av bidraget til barnet/barna. Er barna ofte nok hos samværsforelder så blir bidraget "oppspist", fordi satsen er så høy i forhold til hva som er bidraget for hele måneden. Del bidraget på antall dager og du vil se at samværsfradraget er langt høyere enn det barna får for de resterende dager. I mine øyne er det barna som betaler for å være sammen med samværsforelderen.
Er det riktig?
Skulle man "priset" bidraget på samme måte som for samværsfradraget, ville det ikke sett "pent" ut for den som skulle betale det.
Et nytt sitat:"En ting er dessverre sikkert: Mødrene i dette landet er fullstendig klar over hvor lukrativt det er å skille seg og kjøre denne barnefiendtlige praksisen til det ytterste for å tjene mest mulig penger på bidrag og støtteordninger".sitat slutt.
Mødrene i dette landet kan umulig være særlig oppegående som tror at skillsmisse og omsorgen for barna er lukerativt som her påståes.
Ikke tror jeg så mange tar ut seperasjon på grunn av penger heller. Dette syns jeg blir å undervurdere mødres itelligens,også min, selv om jeg ikke er mor, men far.
Jeg kan med hånden på hvor som helst si at kostnadene langt overstiger alle støtteordninger til sammen. Det er så dårlig "butikk" at hadde jeg ikke vært tvunget til å ta ansvaret alene, så ville butikken vært nedlagt for lenge siden! Regnestykket hadde vært langt bedre om jeg hadde vært samværsforelder.Den som påstår noe annet bør skifte batterier i kalkulatoren sin.
Det skrives endel om "mammalov" som selvsagt ikke har noen rot i virkeligheten, loven er lik for alle. Barns rettigheter er nedfelt i loven, barnelovens § 42.Om den blir anvendt på riktig måte er en sak for domstolen. Det kan jo være en sak for departementet og ministeren å sette frem og tydliggjøre problemene for domstolen og for alle andre som er involvert i barnefordeligssaker.
Alle må gjennom megling før seperasjon og skillsmisse, og her kunne man hatt en unik mulighet til å tydelig presisere at det er alvorlig å bryte samværsavtaler, og at det legges til straffereaksjoner mot den som bryter denne. Det må bli enkelt å kalle den andre parten inn for ny megling for å oppklare hvorfor avtalen blir brutt.Dette må selvsagt gjelde begge veier. Partene kan jo be om ny megling i dag, men det er frivillig å møte opp og manglende oppmøte får heller ingen konsekvekvenser. Intet oppmøte bør vel også kunne straffes, vi er da flinke med gebyrer ellers her i landet!
Jeg er selvsagt enig i at det er endel skjevheter, men det gjelder ikke bare for de som er samværsforeldre, det er like mange skjevheter andre vegen.
Skal man få regler som ivaretar barna så kan man ikke sitte i hver sin skyttergrav, da er det voksnes behov som tydelig kommer frem, og ikke barnas. For mange tror jeg det kan være bedre å endre fokus, og tenke seg bedre om før man går i strid med eksen og kommer med påstander som ikke holder vann.
Jeg vet at du mener dette. Hvor du tar det fra aner jeg jo ikke, men det er lett å få inntrykket at du henter dine argumenter fra en ensidig og til de grader uberettiget empati for "hovedomsorgsforelder", og da helt uten hensyn til samværsforelders rett til å ha et liv og i tillegg kunne ta seg av sine egne(!) barn når de er hos samværsforelderen. Denne nedvurderingen din av den ene av to foreldre er nettopp årsaken til at det er på høy tid å gå til, nettopp, mannskamp!
SvarSlettSverre Mortveit, se denne:
SvarSletthttp://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/53189
så kanskje du skjønner hva vi (og din eks også, sannsynligvis) snakker om...