Nye angrep på fedrene?

Regjeringens millionsatsing for å hjelpe barn som lever med et høyt konfliktnivå etter samlivsbrudd, skal bli interessant å se på.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/foreldrevold/artikkel.php?artid=10017122

Jeg er redd det kommer enda flere tiltak som skal ramme pappaene. I fjor kom justisministeren på banen med et forslag om at fedre som beskyldes for vold,. skal nektes samvær med ungene. I forrige måned kom Lysbakkens kvinnepanel med det samme. Det skal ikke stilles noen som helst krav til bevis. Mors påstand er nok.

Dette er en gavepakke til mødrene i triste familiekonflikter, spesielt når en vet at fordelingen av vold i parforhold er cirka 50/50 mellom kvinner og menn. Fedre får ingen mulighet til å si fra om vold, selv om det er en kjennsgjerning at mange menn er voldsutsatt av sin partner.

I tillegg er det et faktum at det er mødrene som er mest voldelige mot egne barn. En omfattende undersøkelse (NOVA-undersøkelsen i 2007) slo fast at mødre er langt mer voldelige mot ungene enn fedrene. For å forsøke å bortforklare dette, hevdes det at det er fordi flest mødre har omsorgen for barna. Javel, men vet vi noe om hvordan det ville vært hvis det var flest fedre som hadde dette? Nei, vi vet ingen ting! Det vi imidlertid vet, er at kvinners vold mot menn ikke tas alvorlig verken av politi, påtalemyndighet eller rettsvesen, og mødres vold mot barn (til tross for at omfanget av mødres vold er større enn fedres vold) sjelden fører til politisaker eller straff.

Gjennom mitt engasjement i mannskampen.no fikk jeg nylig se dokumentasjon på denne urettferdigheten: Et barn har fortalt tre forskjellige faginstanser (psykolog, barnevern og fastlege) at mor mishandler. Far til barnet, som har samvær, politianmeldte forholdet. Barnet kunne gjennomgå dommeravhør, men politiet ønsket ikke dette, og henla deretter saken pga mangel på bevis. Beviset kunne de fått ved et dommeravhør!

Også barnevernet henla, til tross for at barnet under et hjemmebesøk fortalte dem om straffbar vold, og ba om hjelp med moren! Den fortvilte faren kommer ingen vei, men opplever i stedet at han blir sett på som en konfliktmaker fordi han forsøker å hjelpe barnet. Barnevernet har også gjort det klart for denne faren at dersom moren skulle bli dømt for vold, kan hun nekte far å få barnet. Det blir plassert i fosterhjem, og han må betale omkostningene ved rettssak for å forsøke å få sitt eget barn hjem. Går han til sak mot moren for å få daglig omsorg fordi barnet er voldsutsatt, må han også dekke alle utgifter, selv om han skulle vinne fram!

Skulle han finne på å beholde barnet hjemme etter samvær pga volden det blir utsatt for, vil politiet hente barnet hjem til mor (les overgreper). Han risikerer da å miste all kontakt med barnet sitt. Dersom det var HAN som ble beskyldt for å være voldelig (mot mor eller barn) kunne hun fritt beholde barnet hos seg og nekte samvær, med velsignelse fra justisministeren og kvinneutvalget, Lysbakken og barneombudet. Også barneombudet har stilt seg på linje med dette synet: Barn skal holdes borte fra voldelig samvær! Man han sier ingen ting om vold der barnet bor, og det er jo der (hos mor) at det forekommer oftest!

Saker som dette skaper fortvilte mennesker, og bare en kjønnsnøytral behandling av samlivsbrudd, barnefordeling og familiekonflikter, kan gjøre situasjonen bedre. Med de signalene som er kommet til nå, er det svært lite sannsynlig at vi vil få en bedring, verken for fedre eller barn!

Er en iraker også en pappa?

Irakisk-fødte Osama har tatt med seg sine egne barn fra et samvær. Etter å ha blitt utsatt for samværsboikott, vil han beholde dem fram til en rettsavgjørelse om hvor de skal bo. Nå pågår en menneskejakt i hele Schengen-området, og det hagler med hatske kommentarer mot denne pappaen.
Er en iraker også en pappa? Eller er han mindre verdt? Jeg vet ikke hva som er rett eller galt i saken, men synes det er grunn til å lese litt om hva han selv forteller. Han har egen blogg, og en gruppe på Facebook, og ut fra det han forteller, velger jeg å støtte hans sak. Beskrivelsen han gir av det som har hendt, kunne like gjerne vært historien til en helnorsk far. Ville vi stolt mer på den historien, enn når den kommer fra en mann som ble født i Irak?
Historien i Nettavisen finner du her:
http://www.nettavisen.no/nyheter/article3001846.ece
Mannens blogg finner du her:
http://www.blogger.com/profile/14387756243461885243
Facebook-siden hans er linket fra bloggen.

Kvinner bak 40 prosent av overgrepene i barnehager

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10026643
Visste du at opptil førti prosent av de seksuelle overgrepene som begås mot barn i barnehage, begås av kvinner? Og visste du at:
50% av overgriperne mot gutter, er mødre som begår overgrep mot egne barn (Faller 1995).
30% av overgriperne er i profesjonelt forhold til barna (Faller 1995).
Resten er stemødre, bestemødre, familie, naboer m.m (Faller 1995).
Overgrep gjort av mor ser ut til å gi de mest alvorlige ettervirkningene.
Der mor bruker vold under overgrepene, er det ofte grov vold (Marianne Lind).
Hva har dette med homofile menns overgrep å gjøre? Ingen ting annet enn at det er viktig å minne om at overgrep skjer i stor grad utenfor den gruppen overgripere som fokuseres i denne artikkelen i VG. I vårt samfunn er det menn som er de "stygge". De er voldelige, de er seksuelle overgripere. Det er lett å glemme de andre overgriperne, og deres mange ofre! Til tross for forskning som viser høye antall kvinnelige overgripere (ved vold mot barn er mødre faktisk verre enn fedre), forekommer det nesten aldri at politiet pågriper slike lovbrytere, og enda sjeldnere at saken bringes for retten. Til overmål viser det seg at straffenivået kan være lavere for kvinnelige overgripere enn for tilsvarende forhold begått av menn.
Mer stoff om dette tema på den statsstøttede nettsiden:
http://utsattmann.no
der jeg har hentet disse opplysningene.
Mer om det å være mann på:
http://mannskampen.no

Jakten på pedofile er vår tids heksejakt

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10044372
En rektor er pågrepet, siktet for å ha lastet ned overgrepsbilder av barn. Dette skjer på et lite sted, og hele lokalsamfunnet orienteres om hva rektoren kan ha gjort.
Tenk om han ikke er skyldig?
Dersom det er riktig at flere har hatt tilgang til den aktuelle datamaskinen, er det flere mulige gjerningspersoner. Det kan være andre som har lånt maskinen, det kan være en hevnakt mot mannen. Dersom det er et usikret, trådløst nettverk, er det utenforstående som kan ha brukt nettverket for å laste ned på sin egen maskin. Mulighetene for feil er mange.
Vår tids heksejakt
Jakten på de såkalt pedofile, er vår tids heksejakt. Mistenkes man, er man automatisk skyldig. Pedofile er i folks oppfatning alle som ser på bilder av mindreårige. Husk at "mindreårige" er både barn, og ungdom under 18 år, eller voksne mennesker som later som/ser ut som de er under 18 år. Alt dette er forbudt, og havner i den samme kategorien. "Overgrepsbilder" trenger ikke være det man vanligvis forbinder med barneporno. For de som mistenkes/siktes for å ha hatt noen som helst befatning med slikt materiale, må det være en enorm tragedie dersom de er uskyldige. Og i en rekke saker etter barneporno-aksjoner fra politiet, viser det seg at sakene ikke holder mål. Det er ikke bare de skyldige som går i politiets finmaskede nett.
Uten noen dom
Jeg har INGEN TING til overs for mennesker som begår overgrep mot barn eller forlyster seg med bilder eller film av dette, men jeg reagerer veldig sterkt på at lokalsamfunnene skal orienteres om slike forhold før det foreligger noe som helst i nærheten av en dom.
Tenk at det var DU som hadde en pc med slikt innhold, men at du faktisk var uskyldig. Og så ble hele lokalmiljøet ditt orientert om at du var en pedofil gris!
Ingen vil noensinne stole på deg. Du er ødelagt for alltid!
Strøm av incestsaker
Noe av det samme har vi sett i forbindelse med en rekke anmeldelser for seksuelle overgrep mot barn/incest. Påstandene har vært flittig brukt i forbindelse med samlivskonflikter og stridigheter om hvem som skal ha barna. For en del år siden strømmet det på med anmeldelser, sakene ble kjent, mange ble dømt, mange ble henlagt (men ingen røyk uten ild, som kjent), inntil domstolene så at her kunne det ligge helt andre ting bak, som for eksempel en hevn fra en sint eks.
Etter mitt syn er det tragisk at media lar seg rive med i heksejakten. Uansett hva man måtte være mistenkt for, er man uskyldig til skyld er bevist utenfor enhver tvil. Men muligheten tiil et normalt liv er ødelagt for alltid ved at man blir identifisert slik som rektoren på vestlandet.

Mor kan miste omsorgen

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10044280
Hva som er rett og galt i barnebortføringssaken fra Åmli, får tiden vise, men det er verdt å merke seg at en av Norges fremste juridiske eksperter mener moren kan få problemer i barnefordelingssaken.
– Dersom det viser seg at moren selv har stått bak bortføringen vil jeg si det såpass sterkt at hun har forspilt sine sjanser til å få jentene tilbake, sier Gunn- Mari Kjølberg til NRK.no.

Kjølberg regnes som en av Norges fremste eksperter i barnefordelingssaker, ifølge Fædrelandsvennen. Hun sier at denne måten å håndtere en konflikt på ikke vil falle heldig ut.

– Det å ta seg inn med makt, og utsette barna for det traumet det må være å se far bli bundet, og deretter bli fjernet med makt, vil være svært alvorlig, sier hun.

Gunn-Mari Kjølberg sier domstolene er lite glad i at folk utsetter barna sine for denne typen løsninger på problemene, skriver nrk.no.

– Selvtekt i seg seg selv i barnefordelingssaker er domstolene generelt lite glad i. På den andre siden sier dette kanskje noe om en omsorgsgiver som er villig til å gå til det skrittet, både overfor egne barn, og utsette barnas far for de handlingene som mediene skriver om, sier hun.

De sju personene som er siktet for grov vold mot barnas far, samt blant annet tvangsutøvelse, ble løslatt i kveld. Mor til barna sitter fortsatt fengslet, og barna er tatt hånd om av barnevernet.

I flere år har faren hatt en minimal samværsordning med de to jentene sine. Han har fortalt at de ønsket å bo hos ham og gå på skole i Åmli, etter at han hadde dem på sommerferie. Da de ikke vendte tilbake, stormet sju menn fra mors nettverk inn i huset hvor jentene sov, og angrep faren med øks, før han ble bundet og utsatt for vold. Jentene ble ført ut av huset til en fluktbil, og via en avledningsmanøver kom moren seg unna med dem, mens de sju inntrengerne ble stanset og pågrepet av politiet.

Morens advokat har uttalt at det aldri er aktuelt at barna skal tilbake til sin far. Faren er for lenge siden dømt for vold mot mor, men det er ikke fremkommet noe i denne saken som tilsier at han har oppført seg galt i forhold til døtrene.

De to jentene er 13 og 14 år gamle. Fra barn er 12 år gamle skal det legges stor vekt på hvor de selv ønsker å bo, selv om de ikke fullt ut kan bestemme selv. I denne saken er det fremkommet at jentene selv ønsket å bo hos far, og ikke ville tilbake til sin mor.

Hvem bestemmer over far og barn?

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10035866
Hvem er det som bestemmer om pappaen og jentene i Åmli-saken skal ha kontakt med hverandre? Advokat Tone Bjørnli? Moren? Eller barna selv? Jeg synes det er grunn til å reagere sterkt på advokaten, som i avisene går ut med følgende:
Advokat Bjørnli mener jentene ikke kommer til å returnere til faren.
- Det er helt fjernt at jentene skal tilbake til han. Det er ikke aktuelt, forteller Bjørnli.
Er det advokaten som skal opphøye seg til dommer over jentene og farens liv her? Det er snakk om en far som er utsatt for grov vold fordi jentene (så langt vi kjenner til) selv valgte å bli boende hos ham. De er tretten og fjorten år gamle, godt over den grensa loven setter hvor barn selv skal tas svært alvorlig når de uttrykker hvem de vil bo hos.
Det er ikke fremkommet noe som helst som tilsier at de har lidd noen overlast hos pappaen sin. Tvert imot. Beskrivelsen er slik at jentene trivdes, ville begynne på skole der. De har hatt et svært begrenset samvær med pappaen sin i lang tid. Nå fikk de endelig lov til å bli der over noen netter. Ikke noe sted er det fremkommet noe negativt for dem ved dette. Likevel går advokat Bjørnli ut med noen særdeles friske fraspark. "Det er ikke aktuelt at jentene skal tilbake til ham." Ikke aktuelt? Er det pappa som er siktet for grov vold, inntrengning og bortføring? Eller er det mors nettverk?
Den samme advokaten kunne heller ikke forestille seg at moren ville bli pågrepet av politiet, og siktet. Det er hun blitt. Siktelsen lyder på ulovlig inntrengning, bortføring og tvang.
Jeg vet ingen ting om hva som er rett og riktig i denne saken, men jeg reagerer på den holdningen som viser seg i forhold til en pappa og barna hans.
Heldigvis ser det ut som politiet så langt etterforsker denne saken grundig. Det skulle da også bare mangle!
Som en fotnote er det verdt å bemerke at fedre som ønsker mer samvær med barna sine, eller daglig omsorg, selv må bekoste langvarige rettsprosesser. Hundretusener av kroner kan påløpe, selv om barna ønsker å bo med far. I de aller fleste tilfelle koster ikke disse prosessene mor en eneste krone. Hun får vanligvis fri rettshjelp.
http://www.dagbladet.no/2009/06/18/nyheter/barn/skilsmisse/foreldre/6786014/
Mange tror at barna, fra de er tolv år, selv kan bestemme hvor de vil bo. Det slo meg som den første tanke da jeg leste om denne saken. Kanskje det var det faren og døtrene trodde? I virkeligheten er det ikke slik, men loven sier at det skal legges stor vekt på barnas vilje. Og hvis de to tenåringsjentene i denne saken virkelig vil bo hos pappa, hjelper det nok fint lite å være mors advokat og mene det motsatte, så lenge de ikke er utsatt for noe som er skadelig for dem.
Politiet sier at det er opp til barnevernet å bestemme hvor barna nå skal bo. Om de ønsker å bo hos pappa, er det loikevel til syvende og sist mor som bestemmer. Hun kan nekte dem, og da plasseres de i fosterhjem i stedet.
Slik er praksis også i saker hvor en mor med daglig omsorg, eventuelt skulle bli dømt for vold mot egne barn (det gjelder ikke denne saken). Dersom barna ønsker å bo hos far, vil likevel mor kunne nekte dette, og da plasseres barna i fosterhjem. For å få omsorgen må far gå til rettssak, og bære alle utgiftene til dette. Utrolig, men sant!

Hvem er troverdig?

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10017267
Er det noen som har det inntrykk at det er flest menn som begår overgrep og vold i nære relasjoner? I så fall er de grundig ført bak lyset.
Jeg vet ingen ting om hva som er fakta i saken som skal opp for retten på Vestlandet, og jeg tar ingen stilling til skyldspørsmålet, men synes det er viktig å påpeke på generell basis at det blir et spørsmål om hvem som er mest troverdig. Og troverdigheten vurderes dessverre på bakgrunn av hva vi "vet" om vold i nære relasjoner...
Usanne påstander
Hva "vet" vi? Siden vi hele tiden tutes ørene fulle av at menn er overgripere og ofrene er "kvinner og barn", er det lett å tro at alle påstander om overgrep er sanne. Det er de ikke. Det får ingen konsekvenser for noen om man slenger ut historier om vold, trusler og overgrep. Bortsett fra for den som blir mistenkt, siktet eller tiltalt. Uansett frifinnelse, vil stempelet alltid bæres videre. De som rammes av dette, oftest og kanskje alltid, er menn.
AP følger ikke med
I 2005 stod dette på APs nettsider: " Jeg er bekymret over den alvorlige utviklingen vi nå ser, og vil understreke at bekjempelse av vold mot kvinner og barn må være en av politiets viktigste oppgaver, sa Anne Marit Bjørnflaten, justispolitiske talskvinne, i Stortinget torsdag"
I 2010 står dettte på justisdepartementets nettsider: "Anmeldelsene av vold mot kvinner og barn har økt med nesten 50 prosent det siste året. Det betyr ikke nødvendigvis at volden øker, men at tiltakene virker."
Ingen steder står det noe om det er noen tiltak mot annen vold i nære relasjoner, noen økning av anmeldelser av kvinners vold mot menn, eller vold mot barn begått av kvinner, til tross for at vi stadig vet mer om hvor utbredt dette er. Denne delen av volden i samfunnet virker å være nærmest ikke-eksisterende!
I 2007 ble det slått fast at mødre mishandler ungene oftere enn menn. I flere undersøkelser er det fastslått at kvinner og menn er likeverdige i parforhold. De mishandler hverandre like mye! Hvor er disse sakene? Den aller siste undersøkelsen kom for kort tid siden, men er ikke engang omtalt av justisdepartementet, selv om det er skremmende lesning:
"Mennene som utsettes for vold i parforhold er i følge hjelpeapparatet ofte svært opptatt av barna, dersom det er barn involvert. Deres bekymringer knyttet til et eventuelt brudd handler gjerne om hva som vil skje med dem, og også hvordan forhandlinger i forhold til samvær vil foregå og hva som vil bli resultatet. Mange menn som utsettes for vold av partner opplever en overhengende trussel om at det er han som vil få skylda dersom volden blir avslørt. Flere av våre informanter i hjelpeapparatet beskriver også hvordan mennene psykes ut gjennom trusler om at de vil miste barna og trusler om at hjelpeapparat og eller rettsapparat ikke vil ha tiltro til mennenes beskrivelser."
"...det er stor mangel på kunnskap om vold mot menn i nære relasjoner. Forskningen om vold har de siste 30 årene i stor grad vært preget av et ”kvinneblikk”. Det er først og fremst problemstillinger knyttet til vold mot kvinner som har vært prioritert. Menns opplevelser og måter å håndtere egen utsatthet på har kommet i bakgrunnen av dette...".

Menn er ofre for kvinnevold

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10044161
Enda en gang er det fastslått at jenter slår like ofte som gutter. Gutter er ofre for vold fra sine kjærester og ekskjærester. Og andre jenter. Voksne menn er også ofte ofre for vold fra sine partnere og ekspartnere. Volden kan være svært grov! Likevel er det offisielle synet på denne type vold at det er noe som rammer jenter/kvinner og barn. Hvorfor skal vold mot gutter og menn være så ufarlig? Er gutter og menn født til å tåle, mens jenter og kvinner er født til å være ofre?
Tutes ørene fulle
Denne siste undersøkelsen underbygger tidligere funn, mens vi stadig tutes ørene fulle av at vold er noe gutter og menn står for. Særlig justisdepartementet, med jusminister Knut Storberget i spissen, har forsøkt å gjøre en innsats mot vold i nære relasjoner, men hele tiden snakkes det om "den vold som rammer kvinner og barn". Og jenter, selvsagt. Slik forledes vi til å tro at virkeligheten er en annen enn den egentlig er.
Fakta er:
Når det gjelder vold mot barn, er kvinner klart verst! De er like ille som menn til å utøve grov vold mot barna sine. Når det gjelder mildere (men likevel straffbare) voldshandlinger, er de betydelig verre. Kilde er blant annet NOVA-undersøkelsen 2007.
http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/article1461322.ece
Om vi ser vold mot barn i forhold til det offisielle "den vold som rammer kvinner og barn", er ikke da den største gruppen voldsutøvere (kvinner/mødre) allerede ekskludert som gjerningsperson?
AP dreier sannheten
Et graverende eksempel på hvor galt dette kan bli, finner vi blant hos Arbeiderpartiets nettsider. Som blant annet her:
http://moreogromsdal.arbeiderparti.no/Politikk/Felleskap-og-velferd/Storberget-lover-Barnehus-til-AAlesund
Sitater: "Kampen mot vold mot kvinner og barn et av Knut Storbergets viktigste bidrag som justisminister." "Vold i nære relasjoner er et samfunnsproblem. Et altfor høyt antall kvinner og barn utsettes jevnlig for voldshandlinger." "Vi veit også at det er altfor mange eksempler på at barn direkte blir utsatt for ulike typer vold og overgrep. At nettopp barna kanskje er de aller største ofrene for volden." Sies det noe om hvem som er voldsutøvere? At også kvinner utøver vold mot menn? At mødre er verst? Nei! Dette er helt bevisst!
Omfattende mannevold
Nylig kom en helt ny undersøkelse om vold mot menn i nære relasjoner, som forteller at volden er omfattende, men tabubelagt. Den vakte ingen oppmerksomhet verken hos departementet eller justisministeren. Tilfeldig? Ville en ny undersøkelse om vold mot kvinner blitt forbigått i stillhet?
Undersøkelsen konkluderer blant annet slik: "Vår gjennomgang av eksisterende forskning og foreliggende empiri har vist at det er stor mangel på kunnskap om vold mot menn i nære relasjoner. Forskningen om vold har de siste 30 årene i stor grad vært preget av et ”kvinneblikk”. Det er først og fremst problemstillinger knyttet til vold mot kvinner som har vært prioritert."
Vold fra ekskona
"De aller fleste tilfellene av vold har skjedd i mennenes eget hjem. De har enten blitt oppsøkt
av tidligere kone/samboer, venner/kamerater, bekjente eller naboer, eller blitt angrepet av
partner eller samboer innenfor husets fire vegger. Mye av volden er ”plutselig”. Det vil si at
den eksempelvis skjer i det mennene åpner utgangsdøren for de personene som ønsker å
komme inn, i enkelte tilfeller er det en rolig opptakt til hendelsen, med prat og diskusjoner,
men som ender opp i selve voldshendelsen.
I gjennomgang av dokumentasjon fra politiet (anmeldelser, vitneutsagn) og av domspapirene
er det lite som tyder på at mennene selv har ytt noen motstand mot den volden de har blitt
utsatt for. Det virker tvert i mot som om de første slagene har vært så lammende at de ikke har
kunnet beskytte seg mot flere slag. Vi får i svært liten grad inntrykk av at det handler om
gjensidig slåssing, det virker mer som om vedkommende overrumples og som en følge av
dette er forsvarsløs mens volden skjer."
Slag med lysestake
"...er det registrert fem hendelser av fysisk vold fra kvinnelig ektefelle mot mann; spyttet i
ansiktet gjentatte ganger, sparket i låret, gjentatte slag med lysestake (mot blant annet
arm/håndledd og bryst), gjentatt kloring i ansiktet, sparket i skrittet, slag i ansiktet, spark i
hofte, hodet slått gjentatte ganger mot gulvet, spark i siden og slag i ansiktet. I denne konkrete
saken har voldshendelsene vært spredt over en periode på et halvt år. I tillegg til den fysiske
volden beskrives også psykisk vold; verbal nedverdigelse, snakket til "som til et barn",
beskyldt for å være homofil, skreket til og gjentatte drapstrusler. I tillegg til dette har det også
vært gjentatte tilfeller av materiell vold".
Kvinner straffes mildere
Vold er (selvsagt) straffbart, men får gjerningspersonene lik straff, uansett kjønn? Nei, mener de som arbeider med dette. Kvinner slipper lettere unna.
http://www.ba.no/nyheter/krim/article4103207.ece
Når drapssaken fra Kolbotn verserer i mediene i disse dager, er det selvsagt ikke stuerent å snakke om voldelige kvinner, men like fullt er det et fakta. Og Kolbotn-saken bekrefter hva som er korrekt: Det er bare de aller groveste voldssakene, som drap, hvor menn dominerer statistikken. Ellers er den ganske likelig fordelt mellom kjønnene, med unntak av volden mot barn: Der er det kvinnene som dominerer.
En kan spekulere i hvordan det ville være dersom det var like mange menn som kvinner som hadde daglig omsorg for barna sine, men det vet vi ingen ting om. Og voldsstempelet på mannen bidrar nok sterkt til at kvinnene får beholde omsorgsrollen, enten de er egnet eller ikke!

Hva er en risikofamilie?

Justisminister Knut Storberget skal også ta tak i VG`s reportasjeserie om foreldre som dreper sine barn/vold mot barn. Nå vil han sende besøkspoliti hjem til risikofamilier.
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/foreldrevold/artikkel.php?artid=10005373
Jeg lurer på hva en risikofamilie er i Storbergets verden? Jeg er stygt redd for at den består av en slem mann og en stakkars kvinne. Kommer han til å ta hensyn til alle ofrene for vold i hjem hvor det ikke er noen far? Les her hvordan en rapport som avdekker mødres vold, endres underveis i et prosjekt av Barne- og likestillingsdepartementet. Når rapporten presenteres, eksistererer knapt denne volden lenger!

Nekt far samvær!
I fjor foreslo den samme justisministeren at foreldre (les mor) bør nekte å sende barna til samvær (les: hos far) bare dersom det er den minste mistanke om vold. Samvær er jo ensbetydende med at barnet er hos den forelderen det ikke bor fast hos, og det er vanskelig å tenke seg annet enn "far" når jo de aller fleste barn i Norge bor hos mor etter samlivsbrudd.
NOVA-undersøkelsen 2007, som er svært omfattende, slo fast at mor mishandler barna oftere enn far. Det gjelder summen av vold. For den groveste volden er mor like ille som far, for den mildere volden er hun mye verre. Slik ble rapporten gjengitt i media, og den vakte stor oppsikt, siden den avdekket mødrevolden:
http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/article1461322.ece
Denne undersøkelsen vil være en del av grunnlaget for blant annet Storberget, når han skal sette i gang tiltak mot vold mot barn. Men når undersøkelsen er behandlet av Alternativ til vold og Senter for krisepsykologi, i et prosjekt finansiert av Barne- og likestillingsdepartementet for tidsrommet 2004-2010, forsvinner mødrene ut av denne rapporten. Nå heter det følgende: "Andelen som oppga minst ett tilfelle av fysisk vold fra en forelder, var 25 prosent. Andelen som oppga grov vold, var 8 prosent."
http://www.fylkesmannen.no/ATV_Ingunn_Eriksen_SXnCa.ppt.file
Nå burde man kanskje ikke reagere på at det ikke lenger skilles mellom mor og far her, men på en merkelig måte forsvinner det som vakte mest oppsikt, for i neste avsnitt trekkes fedrene fram igjen, og siden går det far i far nedover hele veien: "Undersøkelser fra utlandet viser at 50 prosent av mennene som bruker vold mot partner, også bruker vold mot barn". Og liksom tilfeldig slenges denne vesle setningen med: "Også kvinner bruker vold mot barn". Men dette er også det eneste som sies om mødre og vold, til tross for at nettopp NOVA-undersøkelsen brukes som kilde.

Far hele veien
Interessant er det å lese videre i dette materialet, for her går det på far hele veien. Jeg siterer: "Fedre som utøver vold. Hvem er de som omsorgspersoner?" "Fedre som ber voldelige mot mor." "Fars irritasjon/sinne"." Kan voldelige fedre endre seg? Ja, men realisme og sikkerhet kommer først. Voldelige menn blir sett på som psykopater, og de kan ikke endre seg."
For et barn som utsettes for vold og andre overgrep, er det viktig å få hjelp. For å få hjelp, er det viktig å bli sett. For å bli sett, er det viktig at noen vet at man KAN være et offer. Hvis noen bevisst unnlater å omtale den ene av to mulige overgripere, blir dett etter min oppfatning svært feil. Det er et nhytt overgrep mot mange av de voldsutsatte barna, fordi muligheten til at overgrepene mot dem skal oppdages, blir mindre.

25 prosent voldsutsatt
Barna som er blitt ofre for foreldres raseri, fortvilelse eller sykdom, er tragedier som ryster oss alle, men i dagliglivet i Norge var det pr. siste årsskifte 1.097.774 barn. NOVA-undersøkelsen fortalte at 25 prosent av de spurte (ungdom) var voldsutsatt. 8 prosent fortalte at de var utsatt for grov vold. Det er mange barn! Det er denne volden i dagliglivet det er viktig å ta tak i. Storberget kommer ingen vei om han fortsetter som han har gjort; Kun snakke om slemme menn!

Drept av mamma

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/foreldrevold/artikkel.php?artid=10004921

VG`s oppslag om foreldredrap av barn, er svært viktig. Kanskje kan det føre til tiltak som gjør at vi i fremtiden kan få færre slike tragedier. I VG kan vi lese at mer enn tjue prosent av ungene blir drept av sin egen mor. De øvrige av far. I enkelttilfelle er det stemor eller stefar som står for ugjerningen. I det mest omtalte barnedrapet i Norge, Christoffer-saken, ble morens nye mann dømt, mens Christoffers mor, som faktisk bodde i hjemmet der ugjerningene ble begått, ikke ble stilt til ansvar. Skolen til gutten blir kritisert for ikke å ha oppdaget noe, men burde ikke mor være den første til å oppdage? Christoffer kunne heller ikke få hjelp av sin pappa. Moren hadde uten noen som helst grunn nektet ham og sønnen samvær etter at hun fant en ny mann. Denne nye mannen mishandlet barnet hennes så lenge og så grovt at han døde av skadene.

Oopps…? Holder jeg feil fokus her? Var det ikke slemme menn det var snakk om? Joda. I VG. Og dermed i folks bevissthet. Bevisstheten dannes av blant annet mediene. VG er med sin reportasjeserie med på å skape et ensidig inntrykk av at det er fedrene som er drapsmenn. Det er fedrene som er slemme. Det er samvær med far som er farlig. Sannheten er at også mødre er farlige, og i det daglige er de langt mer voldelige mot ungene sine, enn det far er!

I VG forteller mødre om tapet av barna etter at far har drept dem. Hvorfor spør ikke VG fedre om tapet av barna som MOR har drept?

Jeg synes det er uendelig viktig å se på helheten når det gjelder disse tragediene. Det er nemlig ikke slik at menn er slemme og kvinner er snille. Å tro på det er naivt og farlig enkelt.

Mødrene oftest voldelige

Krisesentersekretariatets mektige leder, Tove Smaadahl, får igjen komme frem med sine synspunkter om slemme menn. Hun sier blant annet at domstolene ofte ser bort fra fars vold mot barna når det er snakk om barnefordeling. Domstolene tar ikke hensyn til barnas beste. Jaha! Det er da ganske merkelig at ingen ser på fakta om vold mot barn. Norske undersøkelser (som støttes av utenlandske) påpeker at mødre oftere enn fedre er voldelige mot barna sine. Grov vold like oftere, andre voldsformer langt oftere! Samtidig er det nettopp mor som beholder barna i de aller fleste tilfelle, og forskning om vold mot barn viser at enslige mødre er høyrisikogruppen for denne volden!

Av landets 270.000 barn som er ofre for samlivsbrudd, sitter mor med daglig omsorg i de aller, aller fleste tilfelle. Omsorgsretten tar/får hun nærmest automatisk. Mange fedre opplever at de møter veggen når det er spørsmål om hvor barn skal bo. Noe annet enn mor, er oppsiktsvekkende. Mødre har et mektig våpen allerede fra samlivsbruddet er et faktum: Dersom de ”tar” ungene (flytter med dem, eller hiver far ut), kan de nekte far samvær med ungene, og ikke la ham se dem igjen før han ”gir seg”. Samvær skal være på mors premisser, ellers…!! Fasen rundt samlivsbrudd er ofte svært konfliktfylt. For slike handlinger belønnes mor av det norske systemet. Hun kan kreve far for mer i bidrag fordi han ikke har samvær. Når far setter i gang prosesser for å forsøke å få samvær eller daglig omsorg, er han ”konfliktskaper”. Barn skal skjermes for konflikter. En velkjent formulering i domsavgjørelser er at barna skal bli hos mor for å få ”ro og forutsigbarhet”. Er det rart mange menn blir dypt fortvilte? Hvem er egentlig konfliktskaperen?

Fedre gir opp kampen

Den eneste undersøkelsen som sier noe om barnefordeling i rettssalene, stammer fra dommer i lagmannsrettene i Norge. Her var det nesten likelig fordeling mellom mor og far når det gjaldt hvem som fikk daglig omsorg for ungene. Det er ikke gjort noen undersøkelser i tingrettene, som er den instans som behandler de fleste sakene. Det er min påstand at fedre ofte gir opp på dette nivået i rettsvesenet, både fordi de føler at det er nesten umulig å nå fram, og fordi de oftest må bære alle utgifter, mens mor slipper unna uten å betale en krone. En rettsprosess om barnefordeling kan koste hundretusener av kroner, og i slike saker er det aldri slik at ”taperen” betaler. Om far skulle vinne fram, må han likevel betale regningen.

Undersøkelen fra lagmannsrett viser også at far oftere ”vinner” når det gjelder tenåringer, mens mor oftere ”vinner” i striden om de små. Kan det ha sammenheng med at barna nesten kan bestemme selv fra 12 års alder? Undersøkelser om fordeling av samvær viser for øvrig også at der far har daglig omsorg, får mor oftest mer samvær enn det som er vanlig, mens der mor har omsorg, får far mindre samvær. Er fedrene egentlig ”snillere” på dette området? Ser de oftere barnas behov for god kontakt med den andre forelderen? Har det sammenheng med at barnas behov for kontakt med begge foreldre overskygger økonomiske motiver? Jo mer samvær med den andre, jo mindre bidrag…

Ny barnelov, flere konflikter

Stortinget har nettopp vedtatt den nye barneloven. Den gir to overnattinger mer pr måned for samværsforelderen som et utgangspunkt. Gjelder selvsagt bare saker etter 1.juli i år, slik at alle eksisterende samværsordninger faller helt utenfor. Men det finurligste er at den nye samværsnormalen gir mindre i bidrag til forelder med daglig omsorg (oftest mor). Aner vi at det blir enda mer konflikter av dette? Om mor ikke vil gi far samvær etter den nye loven, risikerer hun jo ingen ting som helst. Det har ingen konsekvenser om hun nekter. Blir det rettssak, er det far som må betale kostnadene. Og han er jo ”konfliktmaker” når han vil gå til retten. Dermed er han nesten dømt til å tape.

De aller fleste fedre som ønsker å ha god kontakt med barna sine, gir opp før de kommer så langt som til retten. Mange menn som har kontaktet mannskampen.no, forteller at de hele veien må gi seg, ellers risikerer de å tape alt. Kvinner har gjerne et rådgivende nettverk i konflikten. Det er venninner og folk som arbeider i selve ”systemet”. Der får de råd om hvordan de skal gå fram for å sikre seg selv. Menn mangler ofte et nettverk de kan få hjelp hos.

Livskrisesenter for menn

Uten et likestilt utgangspunkt mellom fedre og mødre i de mange konfliktene om barna ved samlivsbrudd, er det dessverre også duket for tragedier. Ofte latterliggjøres beslutningen som nå lovfester et tilbud om krisesenter også for menn. Krisesenter forbindes med kvinner som er utsatt for (eller hevder å være utsatt for) vold. Menn er da ikke utsatt for vold? Joda, det skjer, men kanskje et krisesentertilbud for menn også burde omfatte livskriser av så enorme dimensjoner som vi her snakker om, nemlig samlivsbrudd og tap av kontakten med barna.

Noen som savner linker til fakta? Finnes masse av det på bloggene mine. Bloggadressene på mannskampen.no.

Ny barnelov til ingen nytte

Stortinget har vedtatt den nye barneloven. Fra 1.juli er såkalt vanlig samvær utvidet med en overnatting i uka. Det høres fint ut, men gleden kan være kortvarig for de mange tusener fedre som allerede har en samværsordning. Den nye loven gjelder nemlig ikke dem! Den nye barneloven gjelder bare avtaler som inngås eller dommer som avsies etter 1.juli 2010.

Det er strid om samvær etter en lang rekke samlivsbrudd her i landet, og det blir neppe lettere av at loven nå kan gi fedre litt mer tid med barna. Lovendringen kan nemlig føre til at mor får mindre i bidrag. Hun vil tjene på at samværet er mindre enn den nye barneloven definerer som det som heretter skal regnes som "vanlig samvær".

Kalddusj for fedre

Realitetene i loven er en skikkelig kalddusj for mange fedre som nå hadde håpet å få mer samvær med barna sine etter samlivsbrudd. Dersom mor ikke er samarbeidsvillig, kan det være nødvendig å gå til rettssak for å få ekstra samvær, men det er ikke gitt at man vil oppnå annet enn titusener i utgifter til advokat og rettsprosesser. Da forslaget til ny barnelov ble presentert av regjeringen i valgkampen, fremgikk det at fedre skulle få mer samvær. Det gjaldt både vanlig ukesamvær og feriesamvær. Når loven nå er vedtatt i Stortinget, er det bestemt at denne delen av loven gjelder fra 1. juli, men loven har selvsagt ikke tilbakevirkende kraft. Ingen gamle avtaler eller dommer på dette området blir endret. Dette fremgår tydelig av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets nettsider:

Barneloven § 43 andre ledd fjerde punktum lyder med virkning fra 1. juli 2010 slik (nytt i kursiv):

"Vert det avtala eller fastsett « vanleg samværsrett », gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka med overnatting, annakvar helg, til saman tre veker i sommarferien, og annankvar haust-, jule-, vinter- og påskeferie.

Den nye definisjonen vil gjelde der avtale eller domsavgjørelse om ”vanlig samværsrett” inngås etter 1. juli 2010. Det skjer ikke noen automatisk endring av gamle avtaler eller domsavgjørelser."

Mor kan tape bidrag

I tillegg fremgår det altså at lovendringen kan føre til endringer i bidragets størrelse, det vil si at mor risikerer å få mindre bidrag når far har barna mer. Det er neppe noe som vil gjøre frivillige løsninger enklere i en del tilfelle.

270.000 norske barn er berørt av samlivsbrudd. I nesten alle sakene er det mor som tar eller får daglig omsorg, og far som blir samværsforelder. Over hele landet møtes foreldre i bitre rettsoppgjør. I disse sakene er far oftest taperen, og det er oftest far som bærer utgiftene. En full runde i rettsapparatet kan fort koste mellom 100.000 og 200.000 kroner.

Fedre som gjennom rettsavgjørelser har kjempet seg til samvær med egne barn etter den gamle loven, må gå en ny runde dersom de har en gjenstridig "eks" mot seg. Og det er slett ikke noen automatikk i at de vil vinne fram. Tradisjonelt blir fedre som kjemper for sin og barnas rett, stemplet som "konfliktmakere". Og er det konflikt rundt barna, blir det kjapt en rettsavgjørelse som sier at det av hensyn til ro for barna, skal være mindre samvær enn mange fedre vil ha.

Mor bestemmer fortsatt

Den nye barneloven bar et bud om håp for mange fedre som sliter med å få være sammen med egne barn, men loven gir dem i realiteten ingen ting. Fremdeles vil det være slik at mor bestemmer. Hun bestemmer om det skal være samvær i det hele tatt, evt hvor mye det skal være, og når det skal være. Dersom hun nekter samvær, får det ingen konsekvenser for henne. Rent bortsett fra at hun har krav på mer i bidrag fordi far ikke er sammen med barna sine!

Norske fedre har en måte å møte denne nye utfordringen på. Det er at det er DE som "tar" daglig omsorg for ungene, mens mor får være samværsforelder. I dag er det slik at mødre nesten automatisk "tar" ungene med seg, alternativt kaster ut far, ved samlivsbrudd. Når de først sitter med barna, er det i mange tilfelle en nesten håpløs prosess for far å forsøke å vinne barna tilbake.

"Ta" ungene før mor

Norge har verdens beste menn og fedre, og det er ingen grunn til at barn automatisk skal følge mor ved samlivsbrudd. Jeg vil oppfordre alle menn som mener de selv er best egnet til å ta vare på ungene, til å ta initiativet til dette i en prosess med samlivsbrudd. Det er for sent å komme på banen dagen etter, eller måneden etter. Stygt gjort? Neida, det er akkurat det samme som skjer hver eneste dag over hele landet. Mødrene "tar" barna, enten de er egnet, eller ikke! Når de bitre "eksene" møter til mekling, dreier den seg stort sett om å sette opp en samværsordning for far. Hvorfor ikke for mor?

Når pappa ikke kan hjelpe

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=595956
Tragedien Christoffer skal granskes på nytt. Etter at far til den vesle gutten har anket statsadvokatens avgjørelse om at moren ikke hadde noe ansvar når gutten ble mishandlet til døde gjennom langvarige overgrep fra stefaren, skal saken endelig tilbake til politiet. Nå kan det komme et svar på om det er mulig for en mor å ikke oppdage at barnet hennes utsettes for så grov mishandling over så lang tid at det til slutt dør av skadene.
Den nye etterforskningen er en liten seier for Christoffers far, og kan gi et håp for andre, norske fedre i liknende situasjon. Norske fedre som har mistanke om at barna utsettes for overgrep når de bor hos mor, kan lite gjøre. Både barnets mor og evt andre i hennes husstand, kan være overgripere.
Faren i denne saken hadde ingen mulighet til å hjelpe sønnen sin mens overgrepene ble utført, fordi Christoffers mor også nektet ham samvær etter at hun flyttet sammen med en ny mann. Den vesle gutten ble utsatt for TO typer overgrep. Først nektet kontakt med sin egen pappa, så mishandlet av den mannen som moren hadde flyttet sammen med.
I tillegg lukket skolen øynene for at noe galt foregikk, selv om gutten stadig var påført skader. En av landets største spesialister på barnemishandling, mener mange tilfelle av grov mishandling blir oversett fordi "man" ikke vil tro det kan skje hos mor. Dette til tross for undersøkelser som viser at mor oftere er voldelig mot barna, enn det far er.
70.000 norske barn har ikke regelmessig kontakt med sin pappa etter samlivsbrudd. Samværsboikott skjer over hele Norge uten at noen myndigheter er villig til å gjøre noe. En mor kan fritt nekte kontakt mellom far og barn når det passer henne. Det får ingen andre konsekvenser enn at hun faktisk kan kreve far for mer i bidrag siden han jo ikke har samvær med barnet sitt! Samtidig finnes det ingen lovhjemmel for at far kan kreve at barnet f eks blir undersøkt av spesialist, som barnepsykolog eller liknende, slik at overgrep kan avsløres. Slike initiativ kan mor effektivt stanse. Bare den som har daglig omsorg for barnet, kan godkjenne slikt.