Er det bare menn...?

Justisminister Storberget utga i fjor boka "Bjørnen sover", som en del av kampanjen mot det som nå heter "vold i nære relasjoner". Skal man legge hans (og Regjeringens) definisjoner til grunn, er dette volden det er snakk om:

SITAT: I "Bjørnen sover" retter Storberget søkelyset på hele familievoldsproblematikken - kvinner som blir mishandlet av sine kjærester og ektemenn, menn som mishandler, og ikke minst hva familievold gjør med barna. Hva skjer med et barn som ser at pappa slår mamma - ikke bare én gang, men gjentatte ganger over tid? Hvordan forholder samfunnet - og rettsystemet - seg til familievold? Hvordan kan man hjelpe personer som stadig blir utsatt for vold fra sine nærmeste? SITAT SLUTT

Ovenstående har jeg klippet fra forlagets Aschehougs omtale av boken. La du merke til at det sto "HELE familievoldsproblematikken"? Det er en grovt ensidig fremstilling av familievold, og et grovt svik mot de mange barna som lever med en voldelig mor!
Redd Barna gikk i samme fella som Regjeringen har gjort, og fremstilte vold i nære relasjoner som om det bare skulle dreie seg om vold fra fedre/menn mot mødre/barn. Nå er heldigvis teksten endret på Redd Barnas nettsider, etter at jeg gjorde den aktuelle journalisten oppmerksom på hvordan hun hadde vinklet saken sin. Flott!

Noe så seriøst som organet "Sinnets helse" har gjengitt en undersøkelse som viser at kvinner slår partneren sin like ofte som han slår henne. Eller oftere. Lenger nede i bloggsiden min er det en rekke linker under tittelen "Når mamma slår". Der henter jeg blant annet ut følgende setning fra en norsk undersøkelse av ungdom i 3.klasse på videregående, også gjengitt på Justisdepartementets nettsider:

Mor krenker oftest. Det er flest ungdom som har vært utsatt for milde fysiske krenkelser. 19 prosent har blitt utsatt for milde fysiske krenkelser fra mor, og 13 prosent har blitt utsatt for milde fysiske krenkelser fra far. Det er først og fremst jenter som har blitt har blitt utsatt for milde fysiske krenkelser fra mor.
Og videre:
Undersøkelser viser at ca 50 prosent av barna som lever i en livssituasjon med vold mellom foreldrene selv også blir direkte slått. Ut ifra Nova-undersøkelsen er det ni prosent som har vært vitne til vold mot mor, og fire prosent som har vært vitne til vold mot far. Steinsvåg viser til at en rekke undersøkelser viser at disse barna i mye større grad enn andre barn utvikler følelsesmessige, tankemessige og sosiale vansker. Mange blir alvorlig traumatiserte med påfølgende traumereaksjoner som følger dem i årevis.

Det er altså ganske åpenbart at her er det mer enn voldelige menn ute og går, og det er mer enn "mor og barn" som trenger hjelp! Like fullt tutes vi ørene fulle av den samme gamle skrekkhistorien: Pappa er slem!
Det var vel og bra at familievold tas virkelig på alvor, og det er supert med krisesenter og barnehus. Det første stedet er i egentlig forstand øremerket kvinner, evt sammen med barn. Barnehusene er rettet inn for å hjelpe barna. "De kan komme dit med sine nærmeste pårørende", leser jeg på Justisdepartementets nettsider.
Da spør jeg: Hvem er nærmeste pårørende for eksempel for ei lita jente (jeg kaller henne Ida) som blir mishandlet av mammaen sin? Pappa ser hun kanskje bare hver fjortende dag, eller kanskje ikke i det hele tatt fordi mamma er sinna på ham.
Hvordan skal Ida søke hjelp? Er det noen av leserne her som har noen gode idèer? Som kan bevise for meg at hjelpeapparatet Regjeringen bygger opp, for å ta seg av familievold, er tilrettelagt for barn som er i Idas situasjon?
Det er mange Idaer, nemlig! Blant 273.000 norske barn som bor med bare en av foreldrene sine!

Statistisk Sentralbyrå: 25 prosent av de 1 089 000 barna i Norge, bor med bare en forelder. Antall barn som bor med foreldrene, fortsetter å synke. I bare 4 prosent av tilfellene bor barnet med far. De øvrige 21 prosent bor med mor. En tredel av ungene med bare en forelder bor også med en steforelder, så dette betyr at 17 prosent av norske barn totalt bor med en aleneforelder. I de aller fleste tilfellene er dette mor. Nær ni av ti unger bor hos henne, om regnestykket føres videre.
Det er mange unger, det!
Jeg påstår ikke at mødre er slemme og fedre er snille, men jeg setter et stort stort spørsmålstegn ved mangelen på balanse. Vold i nære relasjoner er BÅDE en slem far/stefar som mishandler barn, OG en MOR/STEMOR som mishandler barn. Eller andre voksenpersoner.

Dette er vold mot barn:
FNs barnekomité definerer fysisk avstraffelse til å omfatte enhver fysisk maktanvendelse som har til hensikt å forårsake smerte eller ubehag, selv lett.
Psykisk vold definerer komiteen som ikke-fysiske avstraffelser som er grusomme eller nedverdigende, for eksempel avstraffelser som ydmyker barnet, får barnet til å føle seg lite verdt, baktaler barnet, gjør barnet til syndebukk, truer, skremmer eller latterliggjør barnet.

Dette er Regjeringens handlingsplan "Vendepunkt":
-Barn skal gis god og forsvarlig omsorg - de skal føle seg trygge i hjem og nærmiljø. Norge har gjort FNs barnekonvensjon til en del av norsk lov. Vi er forpliktet til å beskytte barn mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting. Å ha opplevd vold mot en av sine nærmeste eller selv å bli direkte utsatt, er ikke forenlig med disse forpliktelsene.

Jeg henter følgende fra departementets nettsider om vold i nære relasjoner:
En ny voldsmåling som Justisdepartementet nettopp har gjennomført viste at det i løpet av én uke kom inn 274 henvendelser til hjelpeapparatet om vold mot barn. Dette er dobbelt så mange saker som ved en tilsvarende måling i 2005. I 218 av tilfellene var voldsutøveren barnets egen mor eller far. I de fleste tilfellene foregikk mishandlingen hjemme. Og nesten alle barna (94 prosent) hadde opplevd lignende vold fra den samme personen før.
I tillegg bodde det 1382 barn i hjem der en av foreldrene ble utsatt for vold. Det betyr at i alt 1656 barn var berørt av familievold – i løpet av én uke! Og dette er bare de registrerte tilfellene. Langt flere får aldri hjelp, de blir ikke sett. Mørketallene er store, fordi det er vanskelig å si i fra om mishandling som begås av en som står en nær. Det sitter langt inne. Ikke minst hos barn.

Kanskje enda verre når det er mamma som er mishandleren? Fordi det er vanskeligere å bli trodd? Alt fokuset retter seg jo mot voldelige fedre...
Var det forresten noen som la merke til at det på linje 4 stod "mor eller far"?
Kanskje ikke så rart. Nettsidene til Arbeiderpartiet har så sent som i dag denne definisjonen av familievold:

Vold i hjemmet
Arbeiderpartiet er opptatt av å bekjempe vold. Mye av volden foregår i hjemmet og i det skjulte, mot barn eller kvinner.

Jeg klipper videre fra Regjeringens nettsider:

Nytt barnehus i Tromsø
Det finnes barn som gruer seg for å gå hjem fra skolen. Det som skulle være det tryggeste stedet i verden, er der de føler seg mest utrygge.
Vi vet etter hvert en del om hvor skadelig det er for barn å vokse opp med vold hjemme. Barn som ligger våkne om kvelden og hører at mamma blir slått og kjenner angstknuten i magen når det plutselig blir stille, kan utvikle store traumer. Det samme gjelder barn som selv blir utsatt for vold eller for regelmessige seksuelle overgrep fra en av sine nærmeste omsorgspersoner. Smerten og de voksnes svik setter spor for livet.
For å bedre hjelpetilbudet til barn som lever med vold i familien, er regjeringen i gang med å etablere «barnehus» over hele landet. Hit kan barna komme sammen med sine nærmeste pårørende for å få hjelp, omsorg og behandling.

Her er hun igjen, den skamslåtte moren og de lidende barna.

Men hvor er Ida?