Alltid mannens skyld?

http://www.dagbladet.no/2009/09/04/magasinet/jesper_juul/samliv/helse/7952320/
En av Skandinavias ledende familieterapeuter, Jesper Juul, skal gjennom Dagbladet fortelle oss om familieliv, foreldre og barn. I dag svarer han en voksen kvinne som forteller om sin mors overflatiske forhold til henne. Og Jesper Juul gir morens mann (kvinnens far) skylden. Er det riktig?
SITAT: "Man kan selvfølgelig undre seg over hvordan disse kvinner kunne leve et tilsynelatende overflatisk liv så lenge, og en del av forklaringen må vi til deres menn for å finne. Menn som din far levde sammen med sine koner i mange år, uten å være ekte og gi partneren motstand. " SITAT SLUTT.
Hvorfor automatisk?
Kjære Juul, hvorfor skal det være noen automatikk i at det er denne kvinnens ektemann som har skylden for at hun er følelseskald? Får ikke mennene skylden for nok i samfunnet vårt? Kan det ikke tenkes at det er dypereliggende grunner til at denne kvinnen var/er slik? Hennes egen oppvekst? Kanskje hennes egen mor? Kan det ikke tenkes at nettopp det at hun var slik, førte til at ektemannen til slutt skilte seg fra henne? Er det trolig at hun snakket med mannen sin om dypere ting?
Nær og god pappa
Datteren, som skriver her, forteller om en nær og god pappa, og en fjern og overfladisk mamma. Så flott, da, at hun i alle fall hadde denne viktige delen av barndommen. Til tross for annerledes kjønnsroller, var det pappa som var den nære og varme. Den som datteren følte hun kunne snakke med.
Du åpner ikke engang for muligheten til andre årsaker til at denne kvinnen var som hun var. Mannen hennes forårsaket det, og dermed basta.
Skaper nytt problem
Etter min mening gir dette svaret et nytt problem for datteren. Hun må nå også forholde seg til påstanden om at det var pappan hennes som på sett og vis ødela moren. Kort og greit: Det var mannens skyld. Men det vet vi jo egentlig ikke noe om, Jesper Juul?
Er langt fra enig med deg!