Krisesenteret for menn, værsågod!

http://www.dagbladet.no/2009/05/13/nyheter/innenriks/drap/nesoya-drapene/6194330/
Et krisesenter for menn kan forebygge familiedrap, mener kriminolog Vibeke Ottesen.
Det er noe av det mest fornuftige som er sagt hittil i debatten om alvorlige straffbare handlinger som begås av menn i krise. Det gjenstår å se om f eks Regjeringen kan gjøre noe fornuftig ut av det, eller om det bare blir prat uten at noe skjer. I disse dager har de i stedet gjort en innsats for å heve straffene i slike saker.
For noen tiår siden var ordene "krisesenteret for menn, værsågod!" en del av en norsk sketsj eller revytekst, og folk lo av bare tanken. Denne holdningen til menns problemer har vi fremdeles. Når det begås partnerdrap eller barnedrap av fedre/ektemenn i den dypeste krise, hausser man opp statistikken og vifter med knyttnevene, men ingen ser på hva som kan gjøres for de som begår slike handlinger, FØR noe galt skjer! Typisk nok er krisesentrene på banen for å fortelle om redde kvinner, hemmelige adresser, trygghetsalarmer - og fæle menn!
Knapt noen hever en finger for å se hva som kan gjøres for å hjelpe menn i krise. Det hjelper ikke å "forklare" partnerdrap med at mannen mistet det han hadde her i livet; kone, barn og hjem.. Det viktigste er å se på hva som kan gjøres for å avhjelpe en slik situasjon.
Går en speidergruppe seg vill noen timer her i landet, kan et kriseteam bli stilt til rådighet for dem slik at de ikke skal få problemer i ettertid. Hvem får krisehjelp når hele tilværelsen ryker? Ikke menn!
Kvinner har nettverk når ekteskap ryker, og har de problemer, har de mange steder i gå. Menn har stort sett ingen ting. Svært mange norske fedre opplever å miste barna sine når ekteskapet ryker, og mange får knapt se dem mer i det hele tatt. Det utrolige er at det norske samfunnet har gjort det til en normal at far og barn bare skal få være sammen annenhver helg og en ettermiddag i uka, mens kvinner i kraft av sitt kjønn beholder ungene nær sagt uansett!
I tillegg til til at familielivet ryker, mister mange norske fedre forholdet til ungene sine, og dersom mor nekter far å se ungene i det hele tatt, pålegges han å betale enda høyere bidrag for å kompensere for den ekstrabelastning mor har når hun "må ha" ungene så mye!
Alt dette skal menn tåle, og når det "klikker" for dem, er det kvinnene som får samfunnets hjelp. For et par år siden tok en norsk far livet av bl a sin sønn, og deretter sitt eget liv i full offentlighet ute på et jorde. Bakgrunnen var at han ikke lenger fikk være sammen med sønnen sin slik han pleide. I stedet for å sette søkelys på slike situasjoner, husker jeg at VG prøvde å finne "årsaken" til tragedien i mannens fortid. Norges største avis presterte å grave fram at mannen en gang hadde vært i et barslagsmål i Spania! Dette skulle forklare noe av det som skjedde? I lange tider nå har samme avis fokusert på "de stygge mennene" ved å vise til drapsstatistikken. Løsningen er enda flere hjelpetiltak for kvinner, mer krisesenter, flere trygghetsalarmer, strengere straffer, flere besøksforbud.
Er det dèt? Det er menn som trenger hjelp i dagens norske samfunn, og det er på høy tid at de får det!